Nedenfor har vi brukt helse- og omsorgsblomsten (heretter referert til som «blomsten») for å vise sammenhengen mellom de fire ulike omsorgsnivåene og boligløsningene som anbefales i denne planen:
Maria Therese Torset-Granli
Modellen illustrerer boligløsninger knyttet til fire ulike omsorgsnivåer i befolkningen.
Omsorgsnivå med tilhørende boligløsninger
Stedsutvikling
Det første nivået i blomsten omfatter universelle tiltak som påvirker folks helse og trivsel, blant annet tiltak som fremmer en jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirker helsen. Dette nivået er derfor ikke knyttet til noen spesifikke boligløsninger, men omfatter tiltak som bidrar til at Lørenskog blir en bra kommune å bo i. Kommuneplanens samfunnsdel peker ut bokvalitet og inkluderende bomiljøer som ett av fire satsingsområder. Lørenskog skal prioritere å tilby et bredere utvalg av boligtyper, skape gode utearealer, bruke klimavennlige byggematerialer og -løsninger og samarbeide med bolignæringen. Parallelt med boligplanarbeidet er det opprettet en markedsdialog, det vil si en strukturert utforskning av muligheter for samarbeid med bolignæringen. Håpet er at denne markedsdialogen kan bidra til å skape bomiljøer som er bra for folkehelsen, og i tillegg finne løsninger for omsorgsnivå 2–4.
En grundig utredning av boligsosiale virkemidler går utenfor denne planens mandat. Vi kan imidlertid nevne at Lørenskogs befolkning ifølge folkehelseoversikten for 2021–2024 (PDF, 5 MB) (s. 12) scorer lavere enn landsgjennomsnittet på spørsmål om trivsel og trygghet i nærmiljøet. For Lørenskog sett under ett er andelen barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt litt høyere enn landsgjennomsnittet, og på Skårersletta er den langt høyere. Dette henger også sammen med dårligere boforhold og trangboddhet. Både i den nye loven om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet og i bustadmeldinga (Meld. St. 13 (2023–2024)) går det fram at det å bo godt og trygt er noe av det viktigste for innbyggerne, og at kommunene bør føre en helhetlig og aktiv boligpolitikk. Lørenskog kommune har blant annet iverksatt følgende tiltak:
- stedsutvikling i tråd med kommunale strategier og temaplaner, blant annet kommuneplanens samfunnsdel, strategi for levende sentrum, boligplanen, kulturplanen, oppvekstplanen, plan for mobilitet, strategiplan for velferdsteknologi og retningslinjer for bokvalitet
- dialog med det private eiendomsmarkedet, for eksempel for å oppfordre til leie-til-eie-løsninger, plusskonsepter og sosiale boformer
- boligkontorets markedskontakter
- nabolagsmiddager og nabolagsmøter
- aldersvennlig og demensvennlig kommune
Bistand, aktivitetstilbud og formidling av kommunale og private boliger
I overgangen til nivå 2 i blomsten beveger vi oss mot mer spissede tiltak rettet mot risikogrupper eller individer for å fremme helse og forebygge sykdom og lidelse. Her inngår ulike tiltak som hjelper innbyggeren med å løse boligbehovene sine selv. En rekke tiltak bidrar til at innbyggeren gjennom aktivitet eller en stabil bosituasjon kan beholde og utvikle ressursene sine og på den måten utsette behov for helse-, omsorg- og mestringstjenester:
- råd, veiledning og booppfølging
- aktivitetstilbud på dagtid, kveldstid og i helgen
- formidling av løsninger i det private eiendomsmarkedet
- tilvisningsleiligheter
- leie-til-eie
- økonomisk bistand: startlån og etableringstilskudd, tilretteleggingstilskudd eller bostøtte fra Husbanken
- vedtak om ordinær kommunal utleiebolig eller formidling av framleie
- bistand til tilrettelegging av bolig
Trygghetsboliger
I overgangen mellom omsorgsnivå 2 og 3 bør kommunen, i tråd med «Bu trygt heime»-reformen, tilby trygghetsboliger med eller uten krav om vedtak. En trygghetsbolig er en selvstendig bolig utformet for at beboeren lengst mulig skal kunne leve et selvhjulpent liv. Felles oppholdsarealer og en trygghetsvert bidrar til aktivitet og fellesskap. Å bo i en trygghetsbolig vil innebære at beboeren
- får en fullverdig bolig, tilrettelagt for ulike funksjonsnivåer og tjenestebehov
- får ordinære punkttjenester fra tjenester i hjemmet ved behov
- benytter egen fastlege
- får tilbud om å kjøpe måltider (tilbys av ekstern aktør)
- kan bruke fellesarealer som er tilrettelagt for sosialt fellesskap, med en trygghets- og aktivitetsvert på dagtid
- får tilbud om å bruke trygghetsteknologi for å ivareta tryggheten gjennom døgnet
Maria Therese Torset-Granli
Mestringsbasert botilbud med døgnbemanning
Innsiktsarbeidet viser at det i overgangen mellom omsorgsnivå 3 og 4 er hensiktsmessig å innføre et nytt mestringsbasert botilbud med døgnbemanning. Dette er et tilbud for personer som har behov for heldøgns pleie og omsorg og/eller sikkerhetstiltak, men som ikke har behov for omfattende medisinsk behandling, aktivt tilsyn eller skjerming.
Spranget i tjenestetilbud fra å bo i eget hjem med punkttjenester til sykehjem, er stort. Samtaler med tjenesten viser at ikke alle personer som har behov for heldøgns tjenester, trenger den samme personaltettheten og behandlingsoppfølgingen. Dette taler for en boligløsning mellom nivå 3 og 4 i blomsten. Vi ser at om lag halvparten av dem som søker heldøgns omsorg, kunne nyttiggjort seg et mestringsbasert tilbud. Et slikt tilbud vil ha fokus på å sette innbyggers egne ressurser i spill. Sammen med selve utformingen av bygget og velferdsteknologi vil dette redusere behovet for personell. For kommunen vil det være rimeligere å drifte et slikt tilbud, med lavere personaltetthet og kompetanse, enn sykehjemsplasser. Omsorgsnivået og kvaliteten kan være tilstrekkelig dersom vi bosetter slik at tilbudet og behovet samsvarer. For en del innbyggere vil dette kunne utsette behovet for omsorgsnivå 4 betraktelig, i noen tilfeller livet ut. Mestringsbasert botilbud med døgnbemanning kan egne seg både for personer med somatiske utfordringer, personer med demens og personer med ROP-lidelser. Denne boligløsningen kan organiseres som institusjon eller bofellesskap (se vurdering av boligløsningen nedenfor).
Innholdet i mestringsbasert heldøgns omsorg kan være
- ambulerende sykepleiertjeneste (delt med flere lokasjoner)
- fleksibel personaltetthet (lavere enn sykehjem)
- legetilknytning ved organisering som institusjon (omfang etter behov)
- utstrakt bruk av trygghetsteknologi for å ivareta beboernes trygghet gjennom døgnet
- måltider
- fellesfunksjoner som for eksempel vaskeri
- samarbeid med frivilligheten om aktiviteter og tiltak som fremmer sosialt samvær
Denne boligløsningen dekker omsorgsnivå 4 og tilsvarer for eksempel de sykehjemmene vi drifter i dag. Tilbudet er ment for personer med omfattende heldøgns pleie- og omsorgsbehov, omfattende behandlingsbehov, behov for aktivt tilsyn og/eller behov for skjerming. Om løsningen skal defineres som institusjon eller bofellesskap vil variere ut fra brukergruppen (se nedenfor). Tilbudet omfatter
- sykepleier tilgjengelig hele døgnet
- stor personaltetthet og høy kompetanse
- legetilknytning ved organisering som institusjon (daglig tilstede på bygget)
- aktivt tilsyn hele døgnet
- måltider
- fellesfunksjoner som for eksempel vaskeri
Begge løsningene for heldøgns omsorg kan løses som bofellesskap eller institusjon. Forskjellige virksomheter har ulikt lovverk og ulike tradisjoner for dette. For eksempel unngår man institusjon når det gjelder bo- og omsorgstjenesten, jf. FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Innenfor rus og psykisk helse har vi hittil kun hatt bofellesskap, men hvorvidt dette er den beste løsningen, er for øyeblikket under vurdering. I eldreomsorgen er det vanlig med sykehjem – som er definert som en institusjon.
Både innbyggernes rettigheter og hensynet til driften vil ha betydning for om et botilbud bør organiseres som institusjon eller bofellesskap. I et bofellesskap vil en innbygger få vedtak om bolig og i tillegg et vedtak om tjenester i hjemmet. I et sykehjem får innbyggeren kun ett vedtak, som inneholder en «pakke» med både bolig og tjenester. I et bofellesskap betaler beboeren husleie etter «gjengs leie». I en institusjon betaler beboeren vederlag: 75 prosent av folketrygdytelsene sine og 85 prosent av private pensjoner.
En bolig i et bofellesskap er definert som innbyggerens «eget hjem», og husleieloven gir da en del ufravikelige rettigheter. For eksempel kan ikke kommunen si opp leieforholdet ut fra tjenestenes behov. I et sykehjem fører hensynet til kvalitet, effektivitet og beboernes trivsel til at man ofte flytter beboere til andre avdelinger. Dette er ikke noe som enkelt lar seg gjøre i en bofellesskapsløsning. Når boligen defineres som en institusjon, har kommunen også i større grad mulighet til å bruke tvang dersom pasienten motsetter seg nødvendig helsehjelp. Særlig aktuelt er det å hindre at pasienter med demens forlater avdelingen, noe som i lovverket kalles «tilbakeholdelse i institusjon».