Generelle prinsipper

Maria Therese Torset-Granli

Denne planen gir en grundig analyse av boligbehovet i helse-, omsorg- og mestringssektoren de neste ti årene. Det er imidlertid også viktig å angi noen generelle prinsipper for hvordan disse boligene skal framskaffes. Det er to nivåer av prinsipper, skal-prinsipper og bør-prinsipper.

Skal-prinsipper

Ved framskaffelse av boliger skal kommunen jobbe for at disse oppfyller behovene til flere innbyggergrupper og omsorgsnivåer

Både samfunnets og den enkelte innbyggers behov kan endre seg raskt, og det kan bli nødvendig med omorganiseringer, omdisponeringer og omprioriteringer av boliger. I de tilfellene hvor kommunen må framskaffe flere boliger, er det derfor svært lite hensiktsmessig at selve bygget er låst til én innbyggergruppe eller ett omsorgsnivå. Det er ønskelig at kommunens boligmasse kan brukes mest mulig fleksibelt, og at innbyggere med ulike behov kan nyttiggjøre seg samme type bolig, i noen tilfeller kanskje også bo i samme bofellesskap.

Det er også ønskelig at innbyggerne i størst mulig grad skal slippe å flytte for å få en tjeneste. Det betyr at boligen, eventuelt ved hjelp av noen enkle tilpasninger, må kunne brukes ved ulike omsorgsbehov. Det er samtidig viktig å være klar over at det, ifølge NOU 2023: 4 Tid for handling, går en grense for omfanget av hjemmebaserte tjenester som kan tilbys av en kommune før ressursbruken blir så stor at kommunen ikke evner å tilby likeverdige tjenester til andre tjenestemottakere, fordi den vil mangle kapasitet og personell. Vi kan ikke yte heldøgns tjenester i private hjem over tid. Knekkpunktet for hvor mye tjenester i hjemmet kommunen kan tilby før det vil lønne seg med sykehjem, er på litt over sju timers tjenesteyting i døgnet (inklusive kjøretid) fra en helsefagarbeider. Dette må veies opp mot de sosiale aspektene.

Maria Therese Torset-Granli

Ved framskaffelse av boliger skal både kommunale og private løsninger vurderes

Kommunen har økende knapphet på tilgjengelige arealer som egner seg for bygging og tjenesteytelse. Dette gjør det vanskelig og kostnadskrevende å dekke boligbehovet i kommunal regi alene. Mange private aktører er proaktive i utviklingen av nye boformer. Samarbeid med utbyggere og andre samfunnsaktører er helt nødvendig for å finne løsninger som samlet sett gjør det mulig å møte sektorens boligbehov til beste for både innbyggerne og kommunens økonomi. Ved å framskaffe boliger gjennom både kommunale og private løsninger vil kommunen sikre et større mangfold i boligmassen og et mer målrettet boligtilbud.

Det er gjennomført dialogmøter med markedet for å presentere framtidige behov, kartlegge muligheter og få overordnede innspill på mulige løsninger. Dialogmøtene har vist at det er rom for å samarbeide om nye boformer, og at det er mulig å tilpasse vedtatte private boligprosjekter som er under planlegging eller realisering, slik at de imøtekommer kommunens boligbehov.

Ved behov for areal skal «behovstrappen» følges (arealbehovsprinsippet)

Når det har oppstått et arealbehov, skal vi først og fremst vurdere om det er mulig å dekke behovet på en måte som ikke krever framskaffelse av nytt areal. Dersom dette ikke er mulig, skal vi vurdere om det er mulig med ombruk og sambruk av areal i stedet for å framskaffe noe nytt. Det er et uutnyttet potensial internt i kommunen, særlig når det gjelder tjenester som ikke nødvendigvis er døgnkontinuerlige, og mange bygg står tomme store deler av døgnet og uken. Sambruk med lokale organisasjoner skal også vurderes.

Først dersom disse tiltakene ikke fører fram til en løsning, skal vi vurdere hva som blir det økonomisk mest gunstige av å anskaffe nye arealer gjennom kjøp, leie eller videreutvikling eller å bygge nytt.

Personelleffektivitet skal vurderes når bygg framskaffes

Ifølge NOU 2023: 4 Tid for handling trengs det kraftfulle tiltak for å redusere behovet for arbeidskraft, og kommunen må tenke på driftseffektivitet i boligløsningene. Byggets utforming har i seg selv stor påvirkning på hvor effektivt det kan driftes. Videre bør behovet for nye personalbaser vurderes i hvert enkelt tilfelle, og personalbaser bør samlokaliseres der det er mulig. Tilsvarende bør også mulighetene for sambruk av fellesarealer (også med eksterne aktører) vurderes. Samlokalisering av ulike innbyggergrupper må ivareta behovet for effektiv drift.

Ved framskaffelse av nye boliger skal disse tilrettelegges for bruk av teknologi og hjelpemidler

Velferdsteknologi er teknologiske løsninger som bidrar til å skape en enklere og tryggere hverdag for både innbyggere og helsepersonell. Bruk av velferdsteknologi øker mulighetene for at innbyggerne kan oppleve mestring, selvstendighet og valgfrihet. Husbanken deler teknologiske hjelpemidler i fire kategorier:

• Trygghets- og sikkerhetsteknologi er teknologi som skaper trygge rammer rundt enkeltindividets liv og fremmer mestring av egen helse. Trygghetsalarmer er den mest brukte løsningen, men det omfatter også varslings- og lokaliseringsteknologi og ulike former for sensorer.
• Kompensasjons- og velværeteknologi er teknologi som kan bistå når hukommelsen blir dårligere, eller ved fysisk funksjonssvikt. Eksempler på slik teknologi er forflytningshjelpemidler, hjelpemidler som kompenserer for sansetap eller reduserte kroppsfunksjoner, og huskehjelp.
• Teknologi for sosial kontakt er teknologi som kan hjelpe mennesker med å komme i kontakt med andre, for eksempel videokommunikasjonsteknologi.
• Teknologi som støtter omsorgsarbeideren i behandling og pleie er teknologi som legger til rette for at den enkelte i større grad kan ta ansvar for, og mestrer egen helse. Automatisk måling av blodsukker eller blodtrykk er eksempler på slike hjelpemidler.

Montering og tilkobling av elektroniske hjelpemidler, kommunikasjons- og varslingssystemer og annen velferdsteknologi krever nett og strøm i alle rom.

Maria Therese Torset-Granli

Bør-prinsipper

Kommunen bør stimulere til at flest mulig kan eie eller leie egen bolig, i den grad det økonomiske handlingsrommet tillater det

I Norge eier omtrent 80 prosent sin egen bolig. Når man eier egen bolig, bestemmer man også selv hvor lenge man vil bo der, eller om man vil flytte. Eier man bolig, kan man investere i å holde den i god stand, man kan etablere mer stabile relasjoner med naboer, og man får glede av en eventuell prisoppgang på boligen. Foreldre som eier egen bolig, vil ha større mulighet til å hjelpe barna med å stille ekstra sikkerhet når barna skal inn på boligmarkedet. De som leier bolig, flytter oftere selv om de ikke ønsker det selv. Leietakere vil ofte oppleve høye leiepriser, og de vil ikke nyte godt av verdistigningen i boligmarkedet. Dette skaper og opprettholder sosial ulikhet over tid. Videre er det ønskelig å begrense kommunens ansvarsforhold når det gjelder drift, vedlikehold og investeringer. Kommunen ønsker med andre ord at flest mulig skal eie egen bolig.

Kommunen har også et mål om å utarbeide gode leiealternativer med større forutsigbarhet og lengre tidshorisont enn det leietakere tilbys i dag, enten de leier ordinære kommunale utleieboliger eller boliger i det private leiemarkedet.

Det finnes en rekke virkemidler som kan stimulere til at innbyggerne kan eie eller leie egen bolig. Kommunen benytter disse i ulik grad per i dag. Disse virkemidlene nevnes i kapittelet «Framtidens boligløsninger», og de mest sentrale utdypes i kapittelet «Prioriteringer».

På grunn av den nåværende økonomiske situasjonen vil kommunen de nærmeste årene prioritere virkemidler som i minst mulig grad påfører kommunen økte kostnader. Det er ønskelig at råd og veiledning, tilvisningsleiligheter og kontakt og avtaler med utbyggere for å stimulere til leie-til-eie-løsninger vektlegges. Framleie er et annet godt virkemiddel for å sikre stabile leieforhold samtidig som kommunens investeringsbehov begrenses. Kommunen ønsker å stimulere til at flest mulig kan eie eller leie egen bolig, men innenfor rammen av den støtten kommunen har økonomi til å bistå med. I inneværende rullering av planen vil det ikke være aktuelt å utrede eller iverksette en kommunal bostøtteordning.

Ved framskaffelse av boliger bør disse ligge i nærheten av definerte sentrumsområder, hvis det er hensiktsmessig for målgruppen

Det er per i dag et områdehierarki i Lørenskog: Lørenskog sentrum er kommunesenter, Lørenskog stasjon og Fjellhamar er lokalsenter, mens Nordbyhagen og Visperud primært er næringsområder som kan få nærsenterfunksjoner dersom det utvikles boliger der. Å bo nær servicefunksjoner som butikker, legekontor og offentlig transport er for mange innbyggere svært viktig for livskvaliteten og opplevelsen av å mestre eget liv. Like viktig er det med kulturtilbud, møteplasser og treffpunkter som kan bidra til å redusere ensomhet og øke kontakten med andre.

Innbyggere i andre livssituasjoner og med andre omsorgsbehov kan imidlertid ha mindre glede av nærsenterfunksjoner der de bor. Dette behovet må vurderes når arealer framskaffes. Kommunens økonomiske situasjon, samt tilgang på arealer og tomter i kommunen er krevende. Vi må derfor benytte de arealene som best møter innbyggernes behov. Et svært viktig prinsipp er hensynet til effektiv tjenestedrift.

Det bør være en balanse mellom å forebygge for framtiden og å ivareta presserende behov i nåtiden

Forebyggende og helsefremmende tiltak og tjenesteyting medfører gjerne en økt investerings- og driftskostnad i noen år, men investeringene er lønnsomme på sikt både når det gjelder kommuneøkonomien, personell- og boligbehovene og den enkeltes livskvalitet.

De konkrete mulighetene for å gjøre slike investeringer vil imidlertid avhenge av det økonomiske handlingsrommet til enhver tid, da bygg til ulike former for avlastning, habilitering og aktivitetstilbud er investeringsintensive, i tillegg til at tilbudene naturligvis må driftes. Selv der vi gjennom beregninger kan vise at forebygging lønner seg på sikt, kan det være absolutte begrensninger med tanke på investeringer i inneværende planperiode.

Tjenester i hjemmet, aktivitetstilbud og avlastning kan utsette behov for heldøgns omsorg

Historien om Elin, 65 år

Elin er en stilig dame på 65 år. Når hun kommer gående med raske steg i treningsklær, tror folk at hun er 45, og hun skjuler godt at hun egentlig er veldig syk. Mannen Svein har i flere år hatt fulltids beskjeftigelse med å ta seg av kona. Det beste Elin vet, er å gå tur. Svein er med henne på tur flere timer hver dag. I det siste har han begynt å få vondt i magen av disse gåturene. Elin er så var for inntrykk, så litt for mye vann i en brusende elv, barn som skråler, eller en vimsete hund kan føre til at hun mister besinnelsen, skjeller ut alle rundt seg, banner og slår. Når de er hjemme, følger hun etter Svein hele tiden. Hun tåler ikke at han snakker i telefonen, med naboen eller jobber på PC-en. Svein vil gjerne ha kona hjemme så lenge som mulig, men han er sliten. Venner og familie er bekymret for helsen hans.

Et verstefallsscenario viser hvordan det ganske raskt blir behov for heldøgns tjenester dersom vi ikke klarer å komme tidlig inn med forebyggende tiltak. Elin er 65 år når hun får demensdiagnosen. Svein prøver som best han kan å ta seg av henne, men blir svært sliten – og dermed sykmeldt. De søker dagsenterplass for Elin. Det er lang venteliste, og det tar et halvt år før Elin får tilbud om plass én dag i uken, klokka 09:00–14:00. Elin er mye sint og vil gå tur hele dagen. Svein er fortvilet over at han ikke klarer å stå i jobb fram til han er 67 år. Når Elin er 67 år, får hun tjenester i hjemmet fire ganger om dagen. Siden Svein er så sliten, får hun også tilbud om et korttidsopphold på én uke. Året etter får Elin tilbud om avlastning én uke seks ganger i året. Under avlastningsoppholdene besøker Svein Elin hver dag fordi han opplever at hun mistrives og vil hjem. Han har mistet kontakten med hele sitt sosiale nettverk. Når Elin er 68 år, får hun langtidsplass på forsterket skjermet demensavdeling.

Basert på innspill fra innbyggere og tjenestene kan et bestefallsscenario beskrives slik: Når Elin får demensdiagnosen som 65-åring, får hun straks tilbud om systematisk oppfølging fra hukommelsesteamet, og Svein går på pårørendeskole. Elin deltar på et «ut på tur»-tilbud to dager (07:00 til 17:00) og to kvelder (15:30 til 20:00) i uken. I tillegg får hun en frivillig aktivitetsvenn som tar henne med ut to ganger i uken. Elin lærer seg å bruke elektronisk medisindispenser og GPS-klokke mens hun fortsatt har evne til å lære nye ting. Både Elin og Svein synes de har et godt tilbud, og de neste fire årene klarer de seg uten endringer i tjenesteomfanget. Svein er fornøyd med at han klarer å stå i jobb til han er 67 år. Han har overskudd til å ta seg av Elin fordi hun har aktivitetstilbud i til sammen seks dager i uken. Det betyr at Svein får mulighet til å fortsette å dyrke sine egne fritidsinteresser. Når Elin er 70 år, trenger hun tjenester i hjemmet tre ganger om dagen. Hun får avlastning gjennom «ut på tur»-tilbudet to uker seks ganger i året. Når Elin er 72 år, flytter hun på skjermet demensavdeling.

Historien om Elin og Svein får fram tre faktorer som må være til stede for at personer med demens skal kunne bo hjemme lengst mulig:

• Pårørende må fra et tidlig stadium få tilstrekkelig støtte til å kunne stå i omsorgsoppgaven i mange år.
• Personen må tilegne seg ferdigheter og rutiner som vil være nyttige i en senere fase av sykdommen, mens vedkommende ennå har læringsevne.
• Frustrasjon hos bruker og pårørende kan utløse mye utfordrende atferd. I bestefallsscenarioet er Elin generelt mer fornøyd med dagen sin, og hun er mindre sint. Dette bidrar til at kravet til bemanning blir lavere, og vi ser at Elin klarer seg godt på en vanlig demensavdeling.

Kostnadsberegningen viser at vi i bestefallsscenarioet får utgifter noe tidligere fordi vi setter inn tjenester med en gang. Mulighetene til å unngå høyere kostnader er imidlertid størst dersom vi kan utsette behovet for heldøgns omsorg. I bestefallsscenarioet er det et potensial for å unngå 4,1 millioner kroner i kostnader over åtte år. En sykehjemsplass er så kostbar at vi kan tilby mye dagsenter og avlastning til langt lavere kostnader.

Beregningen ovenfor tar utgangspunkt i at Elin i bestefallsscenarioet er på dagsenter femti uker i året. For dagsentertilbudet er det bare regnet på omsorgskost, altså ikke drift av lokalene. For sykehjemsplassen er både omsorgskost og drift av bygg inkludert.

Maria Therese Torset-Granli

Kommunen bør stimulere til at det er enklere å bosette seg i egnet bolig

Det ligger et stort forebyggende potensial i å stimulere til at innbyggerne har tilgang til et variert utvalg av boligløsninger mellom ytterpunktene ordinær bolig (uten tilrettelegging) og boliger som krever vedtak. Det er en uttalt nasjonal strategi og en grunnpilar i framtidens samfunn at den enkelte innbygger skal ta ansvar for egen alderdom, jf. Meld. St. 24 (2022–2023) Fellesskap og meistring – Bu trygt heime Det er viktig at alle innbyggere tar de nødvendige grepene for å tilrettelegge for alderdommen i sin egen bolig eller selv tar initiativet til å flytte til en bedre egnet bolig.

For å gjøre dette mulig bør kommunen stimulere til utviklingen av boligløsninger som innbyggerne kan kjøpe eller leie på eget initiativ, for eksempel dersom de søker trygghet, sosialt fellesskap og muligheten for felles måltider. Det finnes flere tiltak og boligløsninger som kan ivareta dette behovet, uten at kommunen nødvendigvis trenger å være byggherre. Eksempler på slike løsninger er sosiale boformer, kommunale plusskonsepter (selveier med kommunal vert) eller boenheter tilknyttet andre kommunale boformer som gir tilgang på fellesareal, aktiviteter og måltider.

Når kommunen har bidratt til å framskaffe rimelige boenheter for salg, er det ønskelig å legge til rette for at denne fordelen ikke bare skal tilkomme første kjøper. I den sammenheng er prisregulering et virkemiddel. Prisregulering innebærer at en boenhet bare kan selges til en fastsatt makspris som er vesentlig lavere enn markedsprisen.

Det er ingen faste regler for prisreguleringen. Vilkårene knyttet til videresalg må beskrives og vedtektsfestes. Slike vilkår omfatter blant annet regler for å beregne salgsprisen og regler for hvilke kriterier kommunen må legge til grunn når den tildeler boenheter, for eksempel botid og prioriterte innbyggergrupper. Salgsprisen beregnes vanligvis som opprinnelig kjøpspris justert for konsumprisindeksen og verdiendringer. De avtalte vilkårene tinglyses, slik at man er bundet av disse.

Ved framskaffelse av boliger bør boligløsningene legge til rette for varierte, inkluderende og levende nabolag

Det er ikke like enkelt for alle innbyggere å benytte seg av aktivitetstilbud og delta i sosiale fellesskap som krever transport vekk fra egen bolig. Derfor ønsker vi i størst mulig grad at innbyggerne skal få tilgang til slike tilbud i nærheten av sin egen bolig. Kommunen alene kan imidlertid ikke ivareta alle innbyggeres behov for aktivitet og sosialt samvær. Ved videreutvikling av eksisterende bygg eller oppføring av nybygg bør vi derfor i størst mulig grad skape boligløsninger som gjør at det er naturlig for innbyggerne å oppholde seg i nærmiljøet. Det er mange måter å stimulere til dette på ved utformingen av boløsninger: attraktive uteområder, samlokalisering av ulike innbyggergrupper (for eksempel barnehage og omsorgsboliger i samme bygg), lokaler som legger til rette for ulike gruppeaktiviteter og hobbyvirksomhet, selskapslokaler og nærbutikk, kafé og annen næring. Utforming av boligløsninger omtales nærmere i kommunens retningslinjer for bokvalitet.