6. Historie og kulturminner i Lørenskog

6.1 Historikk og karakteristiske trekk ved kulturarven i kommunen

6.1.1 Geografisk plassering og karaktertrekk

Lørenskog kommune ligger øst for Oslo, på Nedre Romerike. Området har vært et viktig passområde mellom Oslodalen og Romeriksslettene siden folkevandringstiden (ca. 400–600 e.Kr.). Av bygdas gårder har cirka halvparten navn som viser at de er fra hedensk tid, hvorav en del av disse kan være fra før vikingtiden.1 Fra jernalderen (ca. 500 f.Kr.–600 e.Kr.) lå bygdesenteret i Lørenskog rundt Lørenskog kirke. Gården Hammer er trolig bygdas eldste gård. Oldtidsveien gikk gjennom området, og den gamle kongeveien passerte Hammer og fortsatte forbi Hovelsrud til Rælingen.

Hammer bru Siri Adorsen / Lørenskog kommune

I dag er Lørenskog en del av landets mest urbaniserte region. Kommunen er likevel preget av store områder med skog, Østmarka i sør og Gjelleråsmarka i nord. Markaområdet er karakterisert ved nord-sør-gående daler. Leirjorda har gitt navn til kommunen. Lørenskog, avledet av Leireimskóg, betyr grenseskogen mot leirheimen.

Kommunens nordre del er preget av tettbebyggelse og har gjennomgått en kontinuerlig utbygging siden slutten av 1800-tallet. Mellom 1900 og 1930 vokste nybyggerområdene frem langs jernbanen, og endret lokalsamfunnet fra bondebygd til mer å kunne karakteriseres som forstad til Oslo. På slutten av 1920-tallet ble det også foretatt en betydelig utparsellering av deler av Vallerud, og Thurmannskogen. Fra slutten av andre verdenskrig frem til ca. 1960 ble Lørenskog Boligbyggelag (LBBL) opprettet bl.a. for å bekjempe bolignøden som økte i kommunen etter krigen. Firemannsboligene ble forstadium til blokkene og arkitekturen i kommunen ble utviklet i en mer urban retning.

Tidlig blokkbebyggelse på Fjellhamar Siri Adorsen / Lørenskog kommune

Mellom markaområdet i sør og tettbebyggelsen i nord finner vi jordbruksområder preget av små til mellomstore bruk dominert av kornproduksjon, men med noe dyrehold. Det har til dels vært sammenhengende jordbrukskultur fra yngre steinalder (ca. 4000–1800 f.Kr.). Mange gårdsbruk lå øde i tiden etter svartedauden. Fra ca. 1550 til 1770 foregikk det en gjenopprydding/gjenrydding av ødegårdene. Skogbruk med oppgangssagene fikk etter hvert større betydning.

6.1.2 Næringsgrunnlag

Skogsdrift og jordbruk har dominert som næringsgrunnlag gjennom lange tider, noe som har preget utviklingen av kulturlandskapet. Nyere tids kulturminner frem til 1900-tallet knytter seg derfor i hovedsak til disse driftsformene.

På gårdene er det især våningshus, men også stabbur og driftsbygninger, som dominerer i det registrerte materialet. Typisk for gårdene i Lørenskog er hvite våningshus i en og en halv etasje, røde driftsbygninger og et stabbur som danner et firkanttun med åpning i en side. Enkelte tun er også strukket mer ut i lengden. Enkelte av gårdene har en rekke sammenbyggede uthus hvor man kan lese ut av hver bygning dens funksjon. Våningshusene er som regel i laftet tømmer i første etasje hvor det senere er bygget på en halv etasje i reisverk. Vertikalpanel – enten med over- og underliggende bord eller panel med høvlet, skåret eller pløyd kant – dominerer, og de fleste våningshusene har saltak med uglasert teglstein. Gårdenes beliggenhet og form var et resultat av både terreng og tradisjon. Gårdsplassen burde ligge så tørt som mulig, men det måtte også være tilgang til vann. Mange av gårdstunene ligger derfor på små høydedrag i terrenget.

Stabburet på Fjellhamar gård Siri Adorsen / Lørenskog kommune

I Lørenskog har det vært et utbredt husmannsvesen. I alt kjenner vi til drøyt 200 navngitte husmannsplasser i Lørenskog, hvor mange av disse bare eksisterte i en kort periode. Husmannsplassene lå gjerne i kantsoner mellom skog og jordbrukslandskap der jorda er skrinn. En rekke husmannsplasser ligger nå enten i ruiner hvor man kan ane grunnmuren, eller så er husmannsplassen helt gjengrodd og sporene etter den borte. En del husmannsplasser er omgjort til moderne boliger.

Da vannsagen kom i bruk i Norge omkring 1500 gav dette grobunn til sagbruks-virksomhet, handel med tømmer og nye arbeidsplasser innenfor blant annet tømmerhogst, sagarbeid og plankekjøring. Sagdriften holdt på mer eller mindre kontinuerlig til midten av 1900-tallet gjennom blant annet Fjeldsrud Brug (fra ca. 1910)/Lørenskog Brug (fra 1927). Rester etter den opprinnelige virksomheten er nå hovedsakelig å finne innenfor markaområdet.

Røykåshytta, som nå står ved Skårer gård Siri Adorsen / Lørenskog kommune

Jernbanen førte til at det kom ny industri til Lørenskog. De første nye bedriftene var Excelsior Limfabrikk (1883) og Fjeldhammer Brug (1895). Denne industrien ble starten på en utvikling med tilflytting fra hovedstaden til Lørenskog. Hyttene som vokste frem langs jernbanen og i områder langs Gamleveien vest for Skårer, var utgangspunkt for mange som ville slå rot i Lørenskog.

En viktig næringskilde som knytter seg til vinterens kulturlandskap, var arbeid med is. Mot slutten av 1800-tallet var det en enorm etterspørsel etter is, og i Lørenskog var det særlig fra Langvannet og Mønevann det ble skåret is.

6.1.3 Historiske kommunikasjonslinjer

I kristen tid bestod ferdefolket i stor grad av pilegrimer. Byggingen av Lørenskog kirke i siste halvdel av 1100-tallet viser at reiseruten deres i store trekk må ha gått omtrent der den senere Strømsveien (nå Gamleveien) vokste frem. Utover 1600-tallet og frem til 1850-årene var hestetransport fra alle sagbrukene i området et viktig innslag i næringsbildet vinterstid. Transporten foregikk langs den gamle Strømsveien. Rundt 1800 fikk Strømsveien status som kongevei. I 1912 ble det anlagt ny vei fra Furuset til Strømmen. Den ble lagt noe lenger nord enn den gamle Strømsveien. De to veiene fikk navnene Strømsveien og Gamleveien. Den Strømmenske Kongevei, den tidlig anlagte veien som ligger i forlengelse av Gamleveien og Hovelsrudveien, gikk gjennom Lørenskog og Rælingen. I dag går denne veien under navnet Kongeveien, og blir brukt både til turgåing og som kommunikasjonsledd.

Kongeveien Siri Adorsen / Lørenskog kommune

I 1854 åpnet offisielt Hovedbanen mellom Kristiania og Eidsvoll. Hovedbanen overtok det meste av trelasttransporten på Romerike. Den hadde tidligere foregått med hest langs Strømsveien til Kristiania. I 1861 ble det også anlagt privat jernbanespor fra Losby til nåværende Fjellhamar stasjon. I 1857 ble det opprettet et stoppested med navn Robsrud på Hovedbanen. Først i 1891 ble det et stoppested for reisende, men toget stoppet kun hvis det samtidig var godsekspedisjon for Excelsior limfabrikk. I 1898 ble Robsrud et ordinært stoppested for passasjerer. Noen år senere fikk stoppestedet status som stasjon. Navnet ble endret til Lørenskog stasjon i 1909, etter at Lørenskog ble egen kommune i 1908.

Lørenskog stasjon Siri Adorsen / Lørenskog kommune

6.1.4 Lørenskog i dag

Osloregionen er landets tettest befolkete område og står samtidig foran en kraftig befolkningsvekst. Siden forrige kulturminneplan har det vært en veldig utbygging i Lørenskog. Kommunen berøres av hovedstadens byutvikling østover. Dette medfører at det også i fremtiden vil bli et behov for økt utbygging til boliger, næringsformål og kommunikasjonslinjer. Dette har medført et press på jordbruksarealene og skogs-områdene, samt et press på allerede utbyggede områder.

Det har likevel lykkes kommunen å konsentrere bebyggelsen og dermed redusere inngrep i landskapet, noe som danner et godt utgangspunkt for i fremtiden å kunne ta vare på et helhetlig jordbrukslandskap med de gårdsmiljøene som er en del av dette landskapet.

Lørenskog står foran nye store utbyggingsprosjekter, hvor forholdet mellom kulturminneverdier og andre interesser vil konkurrere om blant annet arealer og økonomiske ressurser. Kommunen ønsker så langt det er mulig å konsentrere utbygging til noen områder: Lørenskog sentralområde, området rundt Ahus, området rundt Lørenskog stasjon, Visperud og Fjellhamar.

Gamle Fjellhamar skole Siri Adorsen / Lørenskog kommune

Slik vil kommunen verne jordbruksområdene og Marka i søndre del av kommunen for utbygging. Lørenskog sentrum skal utvikles som kommunesenter med servicenæringer, handel, boliger, kollektivknutepunkt, serveringssteder, kultur og andre sentrumsfunksjoner. Lørenskogs fortettingspolitikk er dermed et grep for å bevare store deler av de helhetlige miljøene som ligger innenfor kommunens grenser. Øvrige planforslag for delområder i Lørenskog, viser også at kommunen ønsker å prioritere helhetlige miljøer med vekt på områder med stor tetthet av kulturminner hvor aldersverdi og sammenheng spiller stor rolle. I prioriteringer av områder for helhetlig utbygging, kan det være en fare for at kulturminner fra nær fortid og samtid ikke kommer med i vurdering som bevaringsverdige. Det er derfor viktig å huske på disse kulturminnene ved plan- og byggesaker i utbyggingsområdene.

6.2 Registrering av kulturminner, kulturmiljøer og kulturlandskap

En viktig forutsetning for arbeid med kulturminner og planlegging med hensyn til dem, er registreringer. Registreringene er viktige både når det gjelder å få oversikt over hvilke kulturhistoriske verdier som finnes i kommunen og når det gjelder å synliggjøre disse for folk. Det er foretatt ulike typer registreringer med utgangspunkt i forskjellige tema, noe som vil ligge til grunn for planens innhold og vurderinger.

6.2.1 Automatisk fredede kulturminner

Kjente kulturminner fra før 1537 var tidligere registrert i Fornminneregisteret, som nå er integrert i Riksantikvarens database Askeladden. Alle kulturminner fra før 1537 er automatisk fredet. Enkelte registreringer kan være upresise. Status som ikke fredet eller uavklart, kan være at registratoren har vært i tvil om objektene er eldre enn 1537 eller om det kan være løsfunn av oldsaker i dyrket mark. Løsfunn blir vanligvis ikke regnet som faste kulturminner, men kan være en indikator på bortpløyde forhistoriske boplasser. Ny vurdering av registreringer blir imidlertid alltid foretatt i forbindelse med tiltak. Ansvaret for førreformatoriske kulturminner ligger hos kulturminnevernmyndighetene på fylkesnivå.

Bronsealderrøys i Haneborgåsen Siri Adorsen / Lørenskog kommune

I Lørenskog kommune er det registrert 50 arkeologiske kulturminner (ikke medregnet løsfunn) i Askeladden. 29 av disse er automatisk fredet, mens de øvrige har status som ikke fredet eller uavklart. To av disse er avkreftede kulturminner, nå ansett som naturdannelser. Ved reguleringsplaner blir det som regel foretatt arkeologiske søk i henhold til kulturminnelovens § 9, for å avklare hvorvidt planer kan komme i konflikt med automatisk fredede kulturminner som ikke er kjent fra før. Slike kulturminner har som regel ikke synlig markering på markoverflata. For oversikt over disse kulturminnene, se planens del 3, vedlegg 1.

6.2.2 Nyere tids kulturminner

SEFRAK-registeret

Kulturminner yngre enn fra 1537 og eldre enn fra 1900 er registrert i SEFRAK-registeret foretatt av Sekretariatet for registrering av faste kulturminner i Norge. I Lørenskog foregikk denne registreringen mellom 1983 og 1985, med rettelser foretatt så sent som i 1990. I forbindelse med kulturminneplanen fra 2006 ble alle SEFRAK-registreringene gjennomgått på ny og fotografert. Oversikt over hvilke objekter som inngår i SEFRAK-registeret ligger som vedlegg 2 i planens del 3. På grunnlag av SEFRAK-registreringen, ble det laget en rapport og tilhørende katalog med registreringskort. I SEFRAK er det registrert svært få byggverk fra etter 1900.

Stabburet på Skårer gård Siri Adorsen / Lørenskog kommune

Registreringen tar hovedsakelig for seg bygninger og bygningsmiljøer, enkelte husmannsplasser både med og uten ruiner, samt tekniske kulturminner. I Lørenskog ble 220 objekter registrert. Dette omfatter både tufter, ruiner, industriminner, bygninger og bygningsmiljøer.

Det finnes ikke formelt vern for kulturminner fra nyere tid som ikke er fredet ved vedtak eller som ikke er regulert til hensynssone bevaring i henhold til plan- og bygningsloven §§ 12-5 og 12-7 eller § 11-8.

Registreringer av kulturlandskap

I 2001 ble det foretatt en landskapsanalyse av jordbrukslandskapet i Lørenskog kommune. Analysen ble foretatt av Utmarksavdelingen for Akershus og Østfold på oppdrag fra Lørenskog kommune, og den behandler blant annet kulturlandskapet i kommunen.

Utredningen Grøntstruktur Romerike (Akershus fylkeskommune og Fylkesmannen i Oslo og Akershus i samarbeid med kommunene) tar for seg regionen og de kvalitetene som kulturmiljøer er bærer av ut fra nasjonal og regional verdi samt som sammenhengende kulturlandskap og kulturmiljø av lokal verdi.

Kulturlandskap langs Hovelsrudveien Siri Adorsen / Lørenskog kommune

Lørenskogs kulturarv - kulturminneplanen fra 2006

I arbeidet med Lørenskogs kulturarv, kommunedelplanen fra 2006, ble det gjennomført et betydelig arbeid med å registrere og verdivurdere kulturminner i Lørenskog kommune. Det ble tatt utgangspunkt i SEFRAK-registreringene, men planen pekte også ut kulturminner og kulturmiljøer fra etter 1900. Den rullerte planens del 2 bygger på dette registeret.

Kulturminner i skog

Høsten 2007 foretok Akershus fylkeskommune en kvalitetskontroll og etterregistrering av automatisk fredede kulturminner i skog i Skedsmo, Lørenskog og Rælingen. Bakgrunnen for arbeidet var kjennskap til at opplysningene i Askeladden var mangelfulle, noe som er problematisk for skogeiere når det gjelder krav til miljøsertifisering. Det ble laget en rapport – Kulturminner i skog. Registrert i forbindelse med miljøsertifisering av skog i Lørenskog.

Bevaringsplan for Lørenskog kirkegård og gravlund

Lørenskog kirkelige fellesråd vedtok i sak 37/2013 og 29/2014 å utarbeide en bevaringsplan for gravplassen i kommunen. Alle gravminnene på den gamle delen av Lørenskog kirkegård og gravlund er vurdert. Det samme er alle gravminner eldre enn 60 år. Bevaringsplanen foreslår at 81 gravminner bevares. Planen ble vedtatt av Lørenskog kirkelige fellesråd i møte 20. oktober 2015. Kommunestyret vedtok i møte 26. november 2014 at bevaringsplanen skulle bli et tillegg til kulturminneplanen. Bevaringsplanen inngår som vedlegg 6 i planens del 3.

Den gamle delen av Lørenskog kirkegård Siri Adorsen / Lørenskog kommune

Nyregistreringer i forbindelse med rulleringen av kulturminneplanen

I kulturminneplanen fra 2006 er etterkrigsbebyggelsen på Blåkollen, Rolvsrud og Solheim/Kjenn omtalt og verdivurdert som miljøer, men det er ikke gått i dybden. Planen sier «Boligområder som inneholder miljø fra etterkrigstiden hvor det autentiske preget er opprettholdt, bør gjennomgå en mer omfattende registrering enn det har vært rom for under arbeidet med planen. Områdene bør vurderes med henblikk på at en av disse vil bli bevart som helhetlig miljø.»2 I forbindelse med rulleringen av planen ble NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) engasjert til å registrere og verdivurdere etterkrigsbebyggelsen i disse områdene.

NIKU ble også engasjert til å gjøre en kulturhistorisk verdivurdering av området på Fjellhamar som omfatter Fjellhamar gård, Fjeldhammer Brug og den gamle skolebygningen med lærerboligen.

Det er også foretatt registreringer av kulturminner som ikke tidligere har stått i planen. NIKU har registrert flere kulturminner fra 1900-tallet i form av et boligfelt på Sørli og to bygninger i sentrum. NIKUs rapporter inngår som vedlegg 5 i planens del 3. Det er også innlemmet noen flere kulturminner fra 1900-tallet i planen.

Solheim senter Siri Adorsen / Lørenskog kommune

6.3 Bevaringskategorier og verdivurderinger

6.3.1 Bevaringskategorier

Ved registrering er faste kulturminner, kulturmiljøer og kulturlandskap inndelt i verneklasser gradert etter følgende skala:

F: Automatisk fredet

1: Viktig i nasjonal og delvis regional sammenheng, eller svært viktig i lokal sammenheng. Fredningsverdig

2: Viktig i lokal og delvis regional sammenheng. Bevaringsverdig

3: Viktig i lokal sammenheng. Har verdig i sammenheng med milljøbevaring.

4: Kulturminne som er sterkt endret, men som er del av ellers verdifullt miljø, eller på annen måte har interesse som del av et miljø. Eller kulturminner hvor miljøet er borte, men hvor kulturminnet tilfører kvalitet til området rundt.

På bakgrunn av denne skalaen ble det til kulturminneplanen fra 2006 laget følgende skala over bevaringskategorier, som ble brukt på alle de vurderte objektene i planen. Denne skalaen er beholdt i den rullerte planen:

Kulturhistoriske eller arkitektoniske verdifulle kulturminner (A) kan fredes (kulturminneloven § 15) dersom de er vurdert til å ha nasjonal verdi.

Fredheim skole Siri Adorsen / Lørenskog kommune

Kulturminner/sammenhengende kulturmiljøer og/eller landskap plassert i bevaringskategori B/bevaringsverdige, anses som så verneverdig at plan- og bygningsloven § 12-7 er aktuelt som virkemiddel for forvaltning. For gårdsmiljø med drift plassert i bevaringskategori B, kan bevaring kombinert med landbruk være aktuelt for å bevare bygningene og kulturlandskapet gjennom opprettholdelse av funksjon/drift.

Kulturminner/sammenhengende kulturmiljøer som plasseres i bevaringskategori C bør vurderes bevart på en eller annen måte. Plan- og bygningsloven §§ 29-2 og 31-1 kan være aktuelle som virkemiddel for forvaltning.

6.3.2 Verdivurdering

Den bevaringsverdien som tillegges et kulturminne eller et kulturmiljø, er kommet frem gjennom faglig vurdering. Verdisynet vil til enhver tid være avhengig av strømninger i tiden og dermed avhengig av generelle samfunnsmessige rammer, politikk, ideologi med mer. Endringer innen verdisyn er en kontinuerlig prosess, og oppfatningen om hvilke menneskeskapte objekter som uttrykker det man ønsker å bevare, vil også variere.

Det er ofte lett å tenke at det primært er kulturminner av nasjonal verdi det er viktig å ta vare på, og at det ikke er så farlig med de lokale kulturminnene. Men i lokalmiljøet er kulturminnene av lokal verdi vel så viktige som de av regional og nasjonal verdi. Kulturminner av lokal verdi er med på å gi stedet identitet.

I dag legges det vekt på tre hovedegenskaper ved kulturminner, -miljøer og -landskap ved vurdering av verneverdi. Vurdering foretas etter hvorvidt objektene er bærere av følgende egenskaper:

• kunnskapsverdi
• opplevelsesverdi
• bruksverdi

Kunnskapsverdiene sier noe om hvilke kunnskaper kulturminnet kan gi oss. Dette kan være kunnskap om kulturminnenes opprinnelse, bruken og betydningen av dem, samfunnsforhold, tro og andre forhold ved menneskers liv.

Opplevelsesverdiene sier noe om hvilke opplevelser kulturminnet kan gi oss. De er knyttet til allmenhetens eller ulike gruppers opplevelser. 

Bruksverdiene sier noe om hva kulturminnene kan brukes til. Verdiskaping og vern gjennom bruk har fått økt oppmerksomhet. Ny og/eller endret bruk kan gi kulturminnene verdi, mens manglende eller feil bruk kan redusere verdien.

Planen legger i utvelgelsen av bevaringsverdige kulturminner særlig vekt på:

• helhetlige miljøer og sammenhenger
• representativitet
• identitet
• alder, tidsdybde og kontinuitet
• autentisitet og opprinnelighet
• mangfold og variasjon

Det presiseres at det er behov for grundig overveielse når det gjelder eventuelle endringer av C-områder som kan få negativ effekt på områder vurdert til B i kommunedelplanen.

Høyblokkene på Skåreråsen Siri Adorsen

Grunnlag for verdivurdering av bygninger i helhetlige gårdsmiljø

Gårdstun vurdert til bevaringskategori B:

• For gårdstun vurdert til bevaringskategori B er også kulturlandskapet rundt viktig for opprettholdelse av verdi.
• Bygninger vurdert til bevaringskategori B i tunet, har høy alder og/eller er særlig viktig for gårdens historie. Disse er ikke vesentlig endret og/eller de har opprettholdt opprinnelig karakter. Bygningene vurderes særlig viktig for tunet og områdets karakter.

Gårdstun vurdert til bevaringskategori C:

• Gårdstun vurdert til bevaringskategori C er fra etter 1850 og/eller har gjennomgått endringer som gjør at helhetsverdien er forringet. Gården har likevel verdi som gårdsmiljø hvor noen supplerer et sammenhengende gårdsmiljø mens andre miljø tilfører et utbyggingspreget område en kulturhistorisk dimensjon.
• Bygninger vurdert til bevaringskategori C, har opprettholdt noe av sitt opprinnelige preg, og/eller deres plassering er viktig for oppfattelsen av bygningsmiljøet som helhet.

Bygninger i gårdsmiljøet som ikke i seg selv er vurdert bevaringsverdige, har i miljøet likevel verdi i form av den funksjon de har i tunets struktur.

Mellom-Røyri Siri Adorsen / Lørenskog kommune

6.4 Bevaring av kulturminner i Lørenskog

Ved vektlegging av kriteriene i 6.3.2, bør følgende punkter vektlegges når det gjelder bevaring av kulturminner i Lørenskog kommune:

• Mange i Lørenskog bor i områder uten faste kulturminner i sin umiddelbare nærhet. Bevaring av de gjenværende faste kulturminnene i disse områdene er derfor nødvendig for at enkelte steder ikke helt skal miste trådene tilbake til tidligere tider. Disse trådene er viktige for stedsidentiteten og for innbyggernes mulighet til å oppleve en sterkere tilhørighet til stedet.
• Lørenskog kommune er en kommune med stort utbyggingspress. Kommunen har valgt å fortette i nordre del og la landbruksarealene ligge som en «buffer» mot Marka i sør. Kulturminner fra 1900-tallet representerer vår nære fortid og historie. Bygninger og miljøer fra 1900-tallet har vist seg å være spesielt sårbare i pressområdene når det gjelder plansaker og byggesaker.
• Kulturminnevernet innenfor landbruksområdet bør også legge vekt på sammenhengende, helhetlige miljøer, for eksempel bestående av flere gårder som i kulturlandskapet leses i forhold til hverandre, og hvor man anser byggeskikken som godt bevart. Kulturlandskapet sør for Gamleveien samt området Lørenskog grønne sentrum bør derfor opprettholdes som et sammenhengende kulturlandskap og «buffer» mot Marka. Deler av dette området blir fremhevet som bevaringsverdig i planen, mens resten vurderes til bevaringskategori C/verdier som på en eller annen måte bør tas vare på.
• I kommunen finner vi ofte områder kategorisert i bevaringskategori C i nær tilknytning til områder kategorisert til B. Det er viktig å se disse områdene i sammenheng og hvordan eventuelle endringer i C-området vil virke inn på helheten og de verdiene som B-området representerer. En eventuell utbygging av et C-område kan få store negative konsekvenser når det gjelder opprettholdelse av verdier innenfor B-området. C-områder som befinner seg i tett bebyggede strøk, kan være viktige når det gjelder å få en forståelse av stedets historie og identitet, selv om mye er blitt forandret i årenes løp. Avveininger i slike tilfeller bør foregå på en måte hvor man tar i betraktning verdier innenfor det aktuelle stedet samt undersøker om man kan finne tilsvarende verdier andre steder i kommunen.
• Kulturminner kan også sees i en sammenheng hvor funksjon/bruk av disse, arkitektonisk uttrykk med mer, er det interessante heller enn umiddelbar geografisk nærhet mellom objektene. Kommunen bør også forholde seg til at kulturminnene kan leses i en sammenheng som ikke umiddelbart knyttes til geografiske avstander, men hvor det kan være andre forbindelseslinjer som knytter objektene sammen.

Tomta, to arbeiderboliger og et uthus under Losby Bruk Siri Adorsen / Lørenskog kommune

6.5 Regulert til bevaring

Nyere tids kulturminner må være fredet ved vedtak eller regulert til bevaring for å ha et formelt vern. Det er få kulturminner i Lørenskog kommune som er regulert til hensyns-sone bevaring etter plan- og bygningsloven §§ 11-8/12-5 eller til spesialområde bevaring etter den gamle plan- og bygningsloven. De fleste kulturminnene som er regulert til bevaring, befinner seg i Losbydalen eller i «Lørenskog grønne sentrum». For oversikt over kulturminner regulert til bevaring, se planens del 3, vedlegg 3 (PDF, 26 MB).

1 Hammer, Li (Nordli og Sørli), Nes, Røyri, Løken, Haneborg og trolig Kuland (Kurland).

2 Lørenskog kommune (2006), del 1, s. 28.