​​Vedlegg

1.1 Naturmangfoldet i Lørenskog

Lørenskog har et areal på 70 546 dekar (70,5 km2), og er blant de 20 minste kommunene i Norge. Til tross for en nokså beskjeden utstrekning, har kommunen et rikt naturmangfold. Det geologiske mangfoldet i kommunen er mindre kjent enn det landskapsmessige og det biologiske mangfoldet. Geologisk mangfold er også generelt lite omtalt i arbeidet med oppfølging og veiledning knyttet til naturmangfoldloven (Miljødirektoratet, 2019). Se samlet og oppdatert kunnskapsgrunnlag for kommunen her:

1.1.1    Arealfordelingen i kommunen

Arealene i kommunen kan deles i fire hovedtyper, se Figur 1. Mesteparten av kommunen er skog, etterfulgt av bebyggelse og infrastruktur. Til sammen utgjør skog- og jordbruksarealene nesten 75 prosent. På landsbasis eier landbruket mer enn tre fjerdedeler av arealene, og Lørenskog følger dermed landet ellers. I Lørenskog bor 0,5 prosent av innbyggerne på en landbrukseiendom. De fleste landbrukseiendommene i Norge eies av menn (rundt 70 prosent), og gjennomsnittsalderen i 2019 var 59 år (SSB, 2019). Nesten all skogen i Lørenskog er produktiv (NIBIO, 2023). Et produktivt landbruksareal er der jord- eller skogbruk utøves. Resterende landbruksareal i kommunen er uproduktiv skog, åpen fastmark, fjell, myr og vann.

En tidel av Lørenskog er det som kalles annet markslag. Det er blant annet ferskvann, myr, steinbrudd, grusplasser, plener med mer. Det inkluderer blant annet steinbruddet Feiring bruk, Losby golfbane og store deler av parkene. Mye av annet markslag er natur som gir rekreasjonsmuligheter for innbyggerne i kommunen, inkludert nærnaturen som ikke er skog. Rundt fem prosent av kommunens areal er ferskvann (NIBIO, 2023). Det meste er innsjøer i marka, men det er også innsjøer, tjern, bekker og elver i kulturlandskapet og byggesonen.

Figur 1: Arealfordeling i Lørenskog i prosent (NIBIO, 2023)

1.1.2    Arter i Lørenskog

Det er registrert flere tusen arter i kommunen siden 1836 (Artsdatabanken, 2023a). Noen av artene er uønskede fremmede arter, noen er vanlige og andre er sjeldne og truet av utryddelse. Les mer om fremmede uønskede arter i kapittel 1.3.7.

Artene som er truet av utryddelse havner på den norske rødlisten for arter. Truede arter er de som er vurdert til kritisk truet (CR, critically endangered), sterkt truet (EN, endangered) eller sårbare (VU, vulnerable) (Artsdatabanken, 2021). I Lørenskog er det registrert mange truede arter, og det er flest truede fugle-, plante- og billearter (Artsdatabanken, 2023a)

Enkelte arter har en spesiell status fordi de inngår i internasjonale avtaler eller har en vesentlig del av bestanden i Norge, såkalte ansvarsarter. Noen av disse artene finnes kun i enkelte regioner og kommuner. Vi har ti registrerte ansvarsarter for Oslo og Akershus i Lørenskog, og de inkluderer dyr, sopp og planter (Gammelmo, et al., 2016). Dette er truede arter vi har et spesielt ansvar for å ta vare på. Mange av disse artene er avhengige av naturtyper i skog, og da særlig gammelskog, men også raviner, slåttemarker og gamle trær i kulturlandskapet er viktige for ansvarsartene.

Et virkemiddel i naturmangfoldloven for å ta vare på enkeltarter i Norge, er statusen prioritert art. Alle prioriterte arter har egne forskrifter. Prioriterte arter har ekstra beskyttelse, og det er forbudt å skade eller ta livet av dem. For å få status som prioritert art må arten være truet av utryddelse, ha en vesentlig del av bestanden i Norge, og/eller inngå i internasjonale forpliktelser. Prioriterte arter kan ha et økologisk funksjonsområde, og da skal arten ha en egen nasjonal handlingsplan. Økologiske funksjonsområder er områder som en art er avhengig av, for eksempel hekkeområder for fugl eller overvintringsområder for amfibier. I 2023 er det 14 arter som har status som prioritert art i Norge, og ingen av dem er registrert i Lørenskog. Det er funnet elfenbenslav i Østmarka naturreservat som vi deler med Rælingen kommune. Den finnes trolig i tilsvarende økologiske funksjonsområder i Lørenskog også.

I Norge har vi 58 fredete arter (Forskrift om fredning av truede arter, 2001). Fredete arter har ekstra beskyttelse mot skade og ødeleggelse. Mange av de fredete artene har status som truet, mens andre har vi et særskilt ansvar for gjennom Bernkonvensjonen, en internasjonal avtale om vern av ville dyre og planter og deres leveområder. I Lørenskog har vi flere registreringer av fredete arter, blant annet mosen grønnsko og sinoberbille.

1.1.3    Naturtyper i Lørenskog

Vi har flere naturtyper i Lørenskog. Mange er i skogen, men vi har også flere viktige naturtyper i kulturlandskapet, og det er mange viktige ferskvann- og våtmarksområder.

Kantvegetasjonen langs vassdrag er viktige levesteder og vandringskorridorer for arter, spesielt i områder der skogsområdene er små og fragmenterte, som i byggesonen og i kulturlandskapet. Tettheten av fuglereir i kantvegetasjonen langs norske vassdrag kan være like stor som i en tropisk regnskog (NVE, 2019). I tillegg til at det blågrønne er viktig for naturmangfoldet, er tilgang på åpent vann viktig for helse og trivsel (Venter, Figari, Krange, & Gundersen, 2023).

Akkurat som for truede arter, har også truede naturtyper en rødliste i Norge (Artsdatabanken, 2018). De truede naturtypene vurderes til de samme kategoriene som de truede artene, se kapittel 1.1.2. Det er 32 truede naturtyper i Oslo og Akershus, og flere av dem finnes i Lørenskog. Statsforvaltere og kommuner skal gjennomføre tiltak for å bedre rødlistestatusen til truede arter og naturtyper. Det er egne oppfølgingsplaner for 23 arter og 16 naturtyper. I Lørenskog har vi en av de 16 naturtypene. Vesletjern er klassifisert som rik, åpen sørlig jordvannsmyr, en sterkt truet naturtype.

Leirraviner er en truet naturtype som kun finnes i Trøndelag og på Østlandet, også i Lørenskog. Ravinene er gravd ut av bekker og elver over lang tid, og de fleste finnes i kulturlandskapet. De er ofte svært artsrike og er viktige for det biologiske, geologiske og landskapsmessige mangfoldet. Ravinedaler er geotoper – avgrensede områder med geologi som er viktig for variasjonen i naturen. Ravinene bidrar også til å dempe flommer ved mye nedbør. Dessverre er de truet av bakkeplanering og igjenfylling, og mange i Lørenskog er allerede fylt igjen.

Før ble naturtyper kategorisert som svært viktige (A), viktige (B) eller lokalt viktige (C), etter en metode beskrevet i DN-håndbok 13 (Direktoratet for naturforvaltning, 2007). Metoden dekket kun et utvalg naturtyper, og hadde mye rom for tolkning. I Lørenskog har vi registrert mange naturtyper av hver verdikategori, og det er flest lokalt viktige naturtyper (Blindheim, Reiso, & Thylén, 2014). Mange av kartleggingene er gamle, og flere områder og naturtyper er ikke kartlagt i det hele tatt, for eksempel raviner (Thylén & Blindheim, 2020).

Nå beskrives naturtyper etter et system kalt Natur i Norge (NiN). Med NiN-metodikken blir naturtypene kvalitetsvurdert i fem nivåer, fra svært høy til svært lav kvalitet. NiN- metodikken er mer omfattende og beskriver flere naturtyper, er mer presis og gir mindre rom for tolkning enn tidligere metoder. Det er også strengere regler for hvordan kartleggingen skal gjennomføres. Mye kartlegging etter NiN-metodikken utføres på oppdrag fra Miljødirektoratet. Da må oppdragstaker følge Miljødirektoratets kartleggingsinstruks (Miljødirektoratet, 2022). I 2024 er kun en mindre andel av kommunen er kartlagt etter NiN-metodikken.

Et virkemiddel i naturmangfoldloven for å beskytte viktige naturtyper, er statusen utvalgt naturtype. Alle utvalgte naturtyper har egne forskrifter. Utvalgte naturtyper har ekstra beskyttelse mot å bli forringet eller ødelagt. For å få status som utvalgt naturtype, må naturtypen stå i fare for å forsvinne, være viktig for en eller flere prioriterte arter, ha en vesentlig del av utbredelsen i Norge, og/eller inngå i internasjonale forpliktelser. I 2023 er det åtte utvalgte naturtyper, fire av dem har nasjonale handlingsplaner. I Lørenskog har vi den utvalgte naturtypen slåttemark og hul eik. Slåttemark er kun registrert ett sted i Bjørndalen, og det er registrert noen få hule eiker, blant annet på Fjellhamar bruk.

1.1.4    Vernet natur i Lørenskog

Et virkemiddel i naturmangfoldloven for å ta vare på natur er områdevern. Det er flere typer vern, men hvert verneområde skal fastsettes ved forskrift. Naturreservater er den strengeste formen for områdevern, og er områder med særskilte naturverdier.Nasjonalparker er store naturområder med særegne eller representative økosystemer.

I Lørenskog har vi to vernede trær i byggesonen, og flere naturreservater og deler av en nasjonalpark i marka. De to vernede trærne i kommunen, Svenskefurua og Kurlandseika, ble fredet i 1962 som naturminner. Fredning av enkeltobjekter som naturminner brukes ikke lenger. To av naturreservatene i kommunen ligger kun i Lørenskog, Tretjernhøla og Styggvassdalen, og ble vernet i 2020 og 2022.

Ramstadslottet naturreservat ble vernet i 2001, og ligger for det meste i Rælingen. En mindre del av Østmarka nasjonalpark, opprettet i 2023, ligger også i Lørenskog. De vernede områdene utgjør litt over tre prosent av kommunens areal (SSB, 2023).

1.2 Verdsetting av natur

Naturverdier blir sjeldent vurdert eller vektlagt i beslutningsprosesser (IPBES, 2022). Et viktig spørsmål for beslutningstakere blir derfor: hvilke kjerneverdier skal vi styre og verdsette naturen etter? For at vi skal kunne forstå hverandre må vi ha felles begreper som inkluderer alle former for naturverdier. FNs naturpanel har derfor laget et nytt og omfattende sett med begreper og nivåer for naturverdier, se Figur 2 (IPBES, 2022).

De ulike nivåene for å vurdere og verdsette natur i Figur 2 går fra et overordnet nivå til spesifikke indikatorer. Mest overordnet er verdenssyn. Verdenssyn er kulturavhengig og inkluderer vår oppfatning av og interaksjon med omgivelsene. Deretter kommer kunnskapsverdiene som kan være akademiske verdier og lokal kunnskap. De grunnleggende verdiene er for eksempel iboende moral og prinsipper om rettferdighet, ansvar og god helse. Spesifikke verdier er situasjonsavhengige, og inkluderer instrumentelle og relasjonelle verdier, i tillegg til egenverdi som er uavhengig av vår vurdering. Relasjonelle verdier handler om vårt forhold til naturen og vårt forhold til andre mennesker, blant annet gjennom delte naturopplevelser eller stedsidentitet.

De instrumentelle verdiene er både naturgoder med markedsverdi, for eksempel skog målt i tømmerverdi, og naturgoder uten markedsverdi, for eksempel skog som leveområde for arter. For å måle verdiene har vi verdiindikatorer som er både kvalitative beskrivelser og kvantitative mål av verdi.

For natur uten markedsverdi er undersøkelser av betalingsvillighet viktig for beslutningstakere. Betalingsvillighet er for eksempel hvor mye befolkningen er villig til å betale for å ha tilgang til natur, eller hvor mye de vil betale for å ivareta natur. For eksempel kan en dag i Østmarka verdsettes til opptil 500 kroner (Magnussen, Gundersen, Barton, & Navrud, 2021), og det å ikke bygge hytter kan verdsettes til opptil 3000 kroner per husholdning i kommunen (Iversen, Grimsrud, Handberg, Lindhjem, & Navrud, 2023). De fleste økonomiske virkemidlene for å bevare og restaurere natur er statlige tilskudd, og som kommunen kan søke på. Men det er også flere tiltak kommunen kan gjøre for å belønne de som tar hensyn til naturen, og straffe de som ikke gjør det, blant annet gjennom differensierte gebyrer (Simensen, et al., 2022).

I tillegg til å belønne de som tar vare på naturen, anbefaler blant annet grønn skattekommisjon å se på muligheten for å ha en naturavgift som reflekterer de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å ødelegge natur (NOU 2015:15, 2015). En naturavgift er et virkemiddel for å synliggjøre kostnadene samfunnet tar for at enkelte tjener på å bruke naturressurser og naturgoder. En naturavgift vil også gi et økonomisk insentiv til å begrense tap av natur og kan styre investeringene mot å heller bruke allerede utbygde arealer. Etter naturmangfoldloven § 11 er det tiltakshaver som skal ta kostnadene ved å hindre eller begrense skade på naturmangfoldet.

Grønn skattekommisjon anbefaler også å avskaffe økonomisk støtte som har negativ effekt på naturmangfold (NOU 2015:15, 2015). Det sammenfaller med mål 18 i naturavtalen som sier at innen 2025 skal insentiver som skader naturen identifiseres, og innen 2030 skal de være fjernet. Mange støtteordninger med negative konsekvenser for naturmangfold er allerede fjernet i Norge. I 2020 ble de gjenværende støtteordningene i Norge kartlagt, og de med størst negativ effekt på naturmangfold er innen landbruk, samferdsel og energi (Magnussen, et al., 2020). Kommunen må støtte oppunder arbeidet med å fortsette avviklingen av subsidier som skader naturmangfoldet.

Tradisjonelt har natur blitt kartlagt for å finne truede eller sjeldne arter og naturtyper. Områder der det har blitt gjort funn har så blitt vektlagt i beslutningsprosesser. Nå er dette i endring, og det blir stadig viktigere å etterleve føre-var-prinsippet. All natur skal vektlegges og verdsettes i beslutningsprosesser, også der det ikke er kartlagt eller registrert noen funn. Dersom et område ikke har noen registrerte verdier når beslutningen tas, betyr det kanskje at det ikke har vært noen og sett der enda. Det er også mulig at det aktuelle området har et potensial for å bli viktig i fremtiden, for eksempel med klimaendringene.

1.2.1    Naturgoder

Naturgoder – alle goder, tjenester og produkter vi får fra naturen – er en vanlig måte å verdsette natur på. Vi er avhengige av et stort mangfold av naturgoder. Naturgoder deles ofte opp i fire ulike typer tjenester: grunnleggende, forsynende, regulerende og kulturelle. Se eksempler på ulike naturgoder i Figur 3.

Naturgoder med en direkte økonomisk verdi, og som kan handles med eller brukes direkte, er lettere å forholde seg til og blir ofte vektlagt i beslutninger. Eksempler kan være intensiv dyrking av arealer eller uttak av naturressurser som mineraler eller tømmer. Disse aktivitetene går på bekostning av miljøet og samfunnet rundt, men den kostnaden er i mange tilfeller satt til null. Når noen naturgoder prioriteres og er veldig synlige i regnskapet, betyr det at andre ignoreres. Det går på bekostning av ikke bare naturen, men også samfunnet i dag og i fremtiden.

Naturgoder som er vanskelige, eller umulige, å sette en økonomisk verdi på må også få plass i beslutningsprosesser (IPBES, 2022). De naturgodene som ignoreres er ofte vanskelige å sette en prislapp på, som rent vann, pollinering eller naturopplevelser og andre kulturelle verdier. Dermed blir beslutningsgrunnlaget mangelfullt eller skjevt.

Offentlige tilskudd for å effektivisere utnyttelse av naturressurser, kombinert med markedsbasert verdisetting av naturen bidrar til å forsterke og opprettholde skjevheten i hvordan vi verdsetter og ivaretar naturgoder (Helseth, 2023).

Figur 3: Eksempler på de fire ulike kategoriene av naturgoder.

Hvilke naturgoder som er viktige avhenger av hvem du spør. Blant annet vil kjønn, alder, bosted og eierskap av naturressursene påvirke svaret. Et eksempel er fra norsk skogforvaltning. Der oppga lokalbefolkningen at naturgoder som rekreasjon og naturmangfold er viktigere enn de økonomiske verdiene av tømmeret. Allikevel er det markedsverdi, kost-nytte vurderinger og effektiv produksjon som vektlegges i skogforvaltningen og lokalbefolkningen føler seg ofte lite involvert i prosessen (Helseth, Vedeld, Vatn, & Gómez-Baggethun, 2023).

I tillegg til alle godene vi får fra naturen, er det også ulemper. Det er for eksempel konkrete ting som skadedyr, ras og allergiske reaksjoner, men også mer kvalitative ulemper som ubehagelige opplevelser, frykt og stress.

1.2.2    Naturopplevelser og friluftsliv

Naturmangfold inkluderer alt fra tilnærmet urørt natur, til parker og grøntområder der vi bor. Når naturmangfoldet trues, trues også naturopplevelser og friluftslivet – to viktige naturgoder. Tap av naturopplevelser påvirker helse og livskvalitet negativt. Ved å tilrettelegge utvalgte naturområder med stier, badeplasser med mer, kan vi verne naturen rundt, og gi et bredere og mer tilgjengelig friluftsliv. Tiltak som reduserer behovet for bilkjøring vil bidra til at mindre natur bygges ned for å lage veier og parkering, og samtidig gi bedre folkehelse og økt trafikksikkerhet.

I Norge står friluftslivet og bruk av naturen veldig sterkt. Både den tilnærmet urørte naturen der ute og nærnaturen der vi bor. Statistisk sentralbyrå fant at over 90 prosent av befolkningen hadde drevet med en friluftsaktivitet de siste tolv månedene. Den aller vanligste aktiviteten var fotturer i nærheten av hjemmet, etterfulgt av skiturer, fisketurer og bær- og soppturer (Dalen & Oppøyen, 2023). Mange bruker nærnaturen til rekreasjon, lek, som gjennomfartsårer, turområder og mye mer. Det er også der vi plukker bær, sopp og blomster. Kjente og kjære arter som betyr mye for mange, for eksempel småfugler og rådyr, lever i nærnaturen.

Trender i friluftslivsaktiviteter og utøvere endres over tid, men det er ingen tvil om hvor viktig tilgangen på natur er for folks helse. Under COVID-19-pandemien ble det tydelig at både den fysiske og mentale helsen ble bedre ved tilgang på natur i skogen, parker eller i hagen (Dalen & Oppøyen, 2023).

Det er lokalpolitikere som i stor grad bestemmer hvilke naturopplevelser vi skal ha tilgang på. Kommunen kan bevare naturopplevelser gjennom kommuneplanen ved å legge føringer som begrenser nedbygging av natur. Nærhet og tilgang til natur bør også være en betingelse i arealplaner. Å være ute i naturen er viktig for trivsel og helse og kommunen bør sette seg mål om å bruke naturen aktivt i egne tjenester.

I 2023 ble det laget en rangert rødliste for ti truede naturopplevelser stemt frem av mer enn 16 000 personer i hele landet (WWF, DNT & Norsk Friluftsliv, 2023). De fleste av de truede naturopplevelsene er der vi bor, og helt på toppen av lista er fugleliv og naturlyder etterfulgt av frodig flor og et yrende dyreliv. Det er flere forslag til hva norske kommuner kan gjøre for å ivareta de truede naturopplevelsene, se Tabell 1 under (WWF, DNT & Norsk Friluftsliv, 2023).
Ikke alle forslagene er relevante for Lørenskog, men kan være til inspirasjon. Lørenskog er for eksempel ikke en kystkommune, men vi er en del av nedbørsfeltet til Oslofjorden, og det er også strandsoner langs vassdrag.

Tabell 1: forslag til hva norske kommuner kan gjøre for å ta vare på truede naturopplevelser

1.2.3    Frivillig vern av skog

For å ivareta de naturgodene skogen gir, men som ikke har direkte markedsverdi, bør kommunen oppfordre til frivillig vern. Frivillig vern er en ordning der skogeiere kan ta initiativ til verne egen skog, og inngår en avtale med staten. Dette skiller frivillig vern av skog fra tradisjonelt vern, der myndighetene tar initiativet til vern. Alle verneområdene får sin egen verneforskrift. Etter at et område er vedtatt vernet, vurderes en erstatning basert på verdien av å drive skogdrift i området (Frivillig vern, 2005).

1.2.4    Konsekvensutredninger

Konsekvensutredninger (KU) klargjør virkningene planer og tiltak kan ha på miljø og samfunn. Utredningene er dermed viktige grunnlag for politiske beslutninger. Ved å følge nasjonal KU-metodikk vil det være mulig å sammenlikne konsekvenser på tvers av ulike prosjekter.

Naturmangfold inngår som oftest i ikke-prissatte konsekvenser av inngrep. Det vil si konsekvenser som ikke nødvendigvis kan måles i kroner eller i tonn med klimagasser, men som fortsatt er svært viktige å ha med i beslutningsprosessen (Miljødirektoratet, 2019). Naturmangfold måles ofte i areal tapt og gjenværende natur, men det er viktig å vurdere kvaliteten på arealet også. Naturområder har stor variasjon, for eksempel i tilstand, karbonlagring osv. Økologisk funksjon avhenger av størrelse, oppdeling, barrierer og kanteffekter.

Miljødirektoratet har laget en veileder for hvordan de ulike klima- og miljøtemaene skal kartlegges og utredes i en konsekvensutredning av reguleringsplaner og tiltak etter andre lovverk enn plan- og bygningsloven (Miljødirektoratet, 2019). Den skal bidra til å synliggjøre konsekvensene av å bygge ned natur. Kriteriene i vurderingene tar hensyn til juridisk vern, vedtak og føringer, og betydningen av området for naturmangfoldet nasjonalt og internasjonalt. Konsekvensutredningen ser på verdien av verneområder, naturtyper, arter, landskapsøkologiske sammenhenger og geologisk mangfold.

Områdene kan få svært stor verdi, stor verdi, middels verdi eller noe verdi. Områder med liten eller ingen verdi for naturmangfold, som nedbygde områder, produksjonsskog eller fulldyrka mark, konsekvensutredes ikke etter veilederen.

1.2.5    Naturrisiko

Naturrisikoutvalget la frem sin rapport i februar 2024. Naturrisikoutvalget ble oppnevnt for «å beskrive begrepet naturrisiko, vurdere hvordan norske næringer og sektorer er og kan bli berørt av tap av natur og naturmangfold, og se på hvordan berørte aktører i Norge kan analysere og håndtere naturrisiko på best mulig måte.». De konkluderte med at tap av natur truer samfunnet og velferden i Norge, såkalt naturrisiko (Klima- og miljødepartementet, 2024).

Naturrisiko er delt i fysisk risiko og overgangsrisiko. Fysisk risiko innebærer at sektorer, næringer og samfunnet er avhengige av natur, og derfor sårbare for negative konsekvenser ved tap og forringelse av natur. Overgangsrisiko innebærer negative konsekvenser for næringer på grunn av endringer i lover, teknologi og forbrukerholdninger, for eksempel dårlig omdømme fordi næringen gjør naturinngrep.

Utvalget trekker også frem at primærnæringene er særlig utsatt for naturrisiko. Primærnæringer er virksomheter som lever av norsk natur, samtidig som de påvirker den. Eksempler er jordbruk, skogbruk, reindrift og fiskeri. I de nasjonale forventningene til regional og kommunal planlegging forventer regjeringen at primærnæringene skal omstilles for å bli enda mer miljøvennlig og i større grad ivareta naturmangfoldet (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2023). Med andre ord, bidra til å redusere naturrisiko.

Norge er også forpliktet til å redusere naturrisiko gjennom naturavtalen. Mål 15 handler om å redusere negative konsekvenser for naturmangfold og samtidig redusere naturrisiko for næringslivet. Næringslivet skal ha en åpen og gjennomsiktig bærekraftig produksjon som etterlever regelverk og fremmer bærekraftige forbruksmønstre (CDB, 2022). Forringet natur koster samfunnet stadig mer. For eksempel har erstatningene for vær- og naturskader på bygninger og innbo i Norge oversteget 30 milliarder kroner det siste tiåret. I tillegg kommer kostnader for å reparere skader på jordbruk og infrastruktur (Finans Norge, 2023).

1.3 Trusler mot naturmangfoldet

Globalt er det fem hovedtrusler mot naturmangfold: arealendringer, overhøsting, klimaendringer, forurensning og fremmede arter, se Figur 4. I tillegg til er også kunnskapsmangel, arealforvaltning som tar lite hensyn til natur, manglende rutiner, ansvar og samarbeid løftet frem som viktige trusler mot naturmangfold (IPBES, 2019).

Lørenskog kommune har flere konkrete utfordringer med å ta vare på naturmangfoldet, blant annet befolkningsøkning og utbyggingspress. Historisk har arealplanleggingen i Lørenskog lagt til rette for en spredt bebyggelse og bilkjøring. Det gir behov for å beslaglegge store arealer til infrastruktur og parkering.

1.3.1    Arealendringer

Arealendringer er den største trusselen mot naturmangfold. Kommunene forvalter det meste av arealene i Norge, og har dermed en viktig rolle i å styre arealbruk og ivareta naturmangfold. Arealer er en begrenset ressurs, og det vil alltid være interessekonflikter om bruken av arealene. Det er også ofte målkonflikter når det kommer til arealbruk og samfunnets behov og hensyn. Så lenge natur sees på som ledig areal det ikke koster noe å bygge ned, vil naturmangfoldet tape for andre hensyn og interesser.

Figur 4: Fem hovedtrusler mot naturmangfold (IPBES, 2019).

De fleste arealene som bygges ned i Norge er små. Siden 1990 har halvparten av de nedbygde områdene vært under 1 hektar (0,01 km2), men til sammen blir det mye. Fra 1990 til 2019 har over 150 000 hektar (1 500 km2) blitt bygd ned i Norge. Det er mest skog som bygges ned (75 prosent) etterfulgt av dyrket mark (14 prosent) (Søgaard, et al., 2021; Miljødirektoratet, 2023a). Se fordelingen av hva slags arealer som har blitt bygd ned i Norge, og hva som har blitt bygd, i Figur 5.

Flere innbyggere i Lørenskog betyr flere boliger og næringsutvikling som også betyr mer infrastruktur, barnehager, skoler, idrettsanlegg og parker. I tillegg kommer behov for arealer under bygge- og anleggsfasen, til riggplasser, massehåndtering og transport. Hvert enkelttiltak har begrenset effekt, men samlet sett har det over tid ført til nedbygging av natur- og jordbruksområder og tap av naturmangfold i Lørenskog.

I tillegg til at arealer bygges ned, endres også bruken. I Lørenskog betyr flere innbyggere økt bruk og slitasje på nærnaturen der folk bor. Det er bra for folkehelsa, men kan være en trussel mot sårbare arter og naturtyper. I tillegg til bruk og tråkk bidrar dumping av hageavfall til spredning av uønskede fremmede arter og sykdommer. Mer veitrafikk i og gjennom Lørenskog gir økt luftforurensning og støy, og kunstig belysning som gir økt trygghet for innbyggerne kan ha negativ effekt på atferden til flere arter, fra insekter til fugler og pattedyr.

I landbruket i Norge og andre steder i verden, har det skjedd endringer i arealbruken som truer naturmangfoldet i kulturlandskapet og skogen. Industrialiseringen av landbruket på 1900-tallet økte produktiviteten, men endret skjøtsel og drift, for eksempel intensivering av jordbruket eller overgang fra dyrehold til korndyrking (NIBIO, 2023).

Bakkeplanering, erosjon, forurensning, bekkelukking og grøfting av myrer er noen av utfordringene som hører med industrialiseringen av landbruket. Naturtyper som er avhengig av tradisjonell skjøtsel forsvinner derfor over hele landet.
I Lørenskog jobbes det med å tilrettelegge for drift og skjøtsel som ivaretar truede arter og naturtyper i kulturlandskapet. Det er også iverksatt flere tiltak i Lørenskog som ivaretar naturmangfoldet i landbruket i langt større grad enn tidligere.

Lørenskog har ifølge en rapport fra NINA om planlagt utbyggingsareal (Simensen, et al., 2023) satt av 247,6 dekar naturareal til næring og 92,5 dekar naturareal til bygging av boliger. I Lørenskog vil det være viktig å få på plass et naturregnskap som både viser hvordan vi bruker arealene våre og som verdsetter naturgodene vi får. Vi må ta mer hensyn til natur i arealforvaltningen, legge til rette for at arter kan bevege seg og at naturområdene opprettholder sine økologiske funksjoner og naturgoder.

1.3.2    Arealforvaltning som ikke tar hensyn til natur

Hensynet til natur mangler ofte i arealforvaltning, og fører til tap av naturmangfold. For å ha en naturvennlig arealforvaltning må vi se alle de ulike inngrepene i sammenheng, og følge landskapsøkologiske prinsipper. Les mer om landskapsøkologi i kapittel 1.4.

Når vi bygger ned natur og endrer arealbruken, forandres landskapet, noen ganger irreversibelt, og flere områder mister sin økologiske funksjon. Når et område mister sin økologiske funksjon, vil det ikke lenger kunne levere grunnleggende tjenester som oksygenproduksjon, overvannshåndtering eller bidra til næringskretsløpet som alt annet er avhengig av. Området vil heller ikke kunne gi oss noen andre naturgoder.

Arter kan miste kritiske økologiske funksjonsområder for overvintring eller reproduksjon, og leveområdene deres degraderes, deles opp i mindre områder eller forsvinner helt.

Det er utfordrende å ta hensyn til natur og landskapsøkologiske sammenhenger i arealforvaltningen, særlig når vi som oftest kun vurderer mindre områder om gangen. I områder satt av til utbygging for eksempel, vurderes naturmangfoldet sent i prosessen i reguleringsfasen. I tillegg er det vanskelig for beslutningstakere å si nei til utbygging når grunneiere, utbyggere eller politikere av ulike grunner ønsker å bygge ut et naturområde.

I enkelttilfeller kan kommunen gi dispensasjoner fra lover, forskrifter eller planer. Som arealforvalter kan for eksempel kommunen gi dispensasjoner til å bygge, selv i områder som er viktig for naturmangfoldet. Over 77 dekar av naturområder satt av til utbygging i Lørenskog er i elvekanter. Det plasserer Lørenskog blant de ti prosent kommunene i Norge med størst kantsone-areal satt av til utbygging (Simensen, et al., 2023). Dispensasjoner for å gjøre inngrep langs eller i vassdrag vil forringe naturverdiene, og gjøre det vanskeligere for kommunen å nå det lovpålagte målet om å forbedre vannkvaliteten. Alt fra badebrygger til ledninger og rør, utfyllinger og mudring bidrar til å degradere kantsone-arealet.

Når det gis dispensasjoner, har kommunen mulighet til å stille krav om avbøtende tiltak for å bevare naturen i størst mulig grad. Dessverre er det få insentiver for utbygger å gjennomføre tiltakene, og det er ressurskrevende for kommunen å følge opp tiltakene underveis og i etterkant. Dermed har vi ikke oversikt over hvor store konsekvenser dispensasjonene vi gir, eller de avbøtende kravene vi setter, har for naturmangfoldet vårt. I tillegg til de planlagte prosjektene skjer det ulovlig bygging eller andre ulovlige naturinngrep. Noen ganger vil skaden på naturmangfoldet være irreversibel, for eksempel ved sprenging av fjell. Det er svært ressurskrevende å kontrollere og følge opp ulovlighetssaker.

Hensynet til naturmangfold mangler i flere av Lørenskogs planer, og naturverdier er sjeldent verdsatt på lik linje med andre samfunnsinteresser. Det vil være viktig å få inn ivaretakelse av naturmangfold i nye planer og ved rullering av eksisterende planer. For reguleringsplaner er det krav om at naturmangfoldet skal utredes og vurderes, men mye av kunnskapen om naturverdier og tilstand er udatert. Der er derfor utfordrende å vurdere den samlede belastningen avgjørelsene våre har på naturen i kommunen. Ved å samordne forvaltningen, fordele ansvar og sette krav om å ta hensyn til naturmangfold kan kommunen nå målet om å stanse tapet av naturmangfold. Dersom vi setter krav og gir ansvar, må vi også sette av ressurser til å følge opp og håndheve bestemmelsene og føringene som skal ivareta naturmangfoldet.

1.3.3    Manglende oversikt og endringsblindhet

Kunnskapsmangel og manglede oversikt er en viktig trussel mot naturmangfoldet. Det er lovfestet at forvaltning skal være kunnskapsbasert, og at vi skal ivareta dagens og fremtidige generasjoners behov og interesser. Det er ikke lett å ta vare på noe du ikke vet om. I tillegg til å vite hva som er hvor, må vi ha kunnskap om naturens tilstand og hvordan den endrer seg over tid. Kun ved å ha et felles referansegrunnlag og et oppdatert kunnskapsgrunnlag kan vi motvirke endringsblindhet.

Vi har alle endringsblindet – en egenskap til å godta og normalisere gradvise endringer. Det er en god egenskap å ha, ettersom at det gjør oss i stand til å tilpasse oss nye situasjoner. Men mennesker lever relativt korte liv, og det er problematisk å alltid se verden med utgangspunkt i oss selv og våre egne erfaringer. Endringsblindhet gjør blant annet at vi kollektivt normaliserer en stadig dårligere tilstand for naturen ved at referansepunktet vårt kontinuerlig endrer seg. Men også naturen og naturopplevelsene som vi i dag ikke husker eller savner er viktige. For eksempel kan en produksjonsskog med lite mangfold gi fine naturopplevelser for dem som aldri har sett eller husker en eldre, variert skog med stort mangfold. Og de færreste savner nok ikke bilturene med masse døde insekter på frontruta, kanskje med unntak av de som selger spesialspray for å fjerne insektrestene.

Når vi ikke ser, eller er klar over de gradvise endringene i naturen, er det utfordrende å gjøre tiltak for å stanse tapet av naturmangfold. Tiltakene kan for eksempel være å verne, forbedre eller restaurere natur. For å nå målet om å stanse tapet av naturmangfold, må vi derfor jobbe systematisk med å oppdatere kunnskapen om, og overvåke tilstanden til naturen i kommunen. Vi må finne ut hvor vi har kunnskapshull, og prioritere hva som bør og kan fylles først. Områder der naturen er forringet eller ødelagt må kartlegges, og da er ofte flyfoto en god kilde til informasjon. Deretter må vi samle og tilgjengeliggjøre eksisterende og ny kunnskap ved hjelp av kart, og databaser. Ved å vite hva som fantes før, hvilke naturverdier vi har nå og effekten av hva vi planlegger fremover, vil det være mulig å synliggjøre og vurdere effekten avgjørelser som kommunen tar har på naturmangfoldet. Det vil et naturregnskap bidra til, se kapittel 3.2.1.

Sammenliknet med andre kommuner i regionen ble Lørenskog vurdert som godt kartlagt, men allerede i 2014 var mye av kunnskapen utdatert, og det er flere kunnskapshull (Blindheim, Reiso, & Thylén, 2014). I tillegg til kartlegging er det behov for jevnlig overvåkning, spesielt av truede ansvarsarter og naturtyper. Det er også viktig at kunnskapen om naturmangfoldet samles, tilgjengeliggjøres og oppdateres jevnlig (Khalsa, 2021).

1.3.4    Overforbruk av naturressurser

Mange naturressurser blir utnyttet på en skala som ikke er bærekraftig. Vårt stadig økende forbruk av naturressurser er en utfordring, og på verdensbasis har forbruket mer enn tredoblet seg de siste 50 årene (IRP, 2024). Globalt sett har vi det siste århundret produsert mer mat, og det har vært økt fiske, jakt, hogst og uttak av andre naturressurser. Stadig flere av disse naturressursene forsvinner, og siden 1970 har verdens dyrebestander blitt redusert med 69 prosent i snitt (WWF, 2022). Overhøsting, der vi fisker, jakter eller plukker mer enn bestanden klarer å produsere, kan føre til endringer i hele økosystemet. Dette truer matsikkerheten, og overforbruket utgjør dermed en stor trussel mot oss selv.

I Lørenskog må vi fortsette arbeidet med å sikre matjorda og videreføre et bærekraftig uttak av naturressurser.

1.3.5    Klimaendringer

Jorda blir stadig varmere. Klimaendringene har mange negative konsekvenser for oss, men også for naturen rundt oss og mange av artene i den. I tillegg til økte temperaturer, er det oftere tørke eller flom, og mange arter og sykdommer sprer seg til nye områder – enten for egen maskin, eller med hjelp fra oss. Klimaendringene kan i mange tilfeller bidra til å forsterke de andre truslene mot naturmangfoldet.
I Lørenskog kan vi forvente økte temperaturer, flere hendelser med ekstremvær, flere fremmede arter og kortere vintre. Kommunen jobber målrettet med å redusere utslipp og tilpasse oss og naturen klimaendringene. Naturbaserte løsninger og funksjonell natur vil være viktige verktøy fremover, se kapittel 1.5.

1.3.6    Forurensning

Mange av våre aktiviteter forurenser vann, luft og jord, og dette truer stadig flere økosystemer i tillegg til vår egen helse og velferd. Noen former for forurensning er akutte, for eksempel større oljeutslipp, mens andre gjerne pågår over lengre tid, for eksempel mikroplast, evighetskjemikalier eller avrenning av nitrogen. Forurenset grunn og gamle avfallsdeponier kan gjøre områder ubeboelige, og påvirke naturmangfoldet negativt ved å spre miljøgifter fra området via vann, graveaktivitet, eller at miljøgifter transporteres oppover i næringskjeden.

Avrenning av næringsstoffer fra landbruk og avløp til vassdrag er store utfordringer i Lørenskog, og en utfordring som kommunen jobber med å redusere. Kun halvparten av elver og bekker i kommunen har god eller svært god økologisk tilstand (Vann-nett, 2023). Veitransport og anleggsaktivitet bidrar til å forurense vassdrag og redusere luftkvaliteten i kommunen. Støy og lysforurensning er også to viktige utfordringer for innbyggerne og dyrelivet.

I Lørenskog har vi en plan for vann, avløp og vannmiljø (PDF, 6 MB) med tilhørende handlingsplan, og vi har iverksatt en rekke tiltak for å bedre luftkvaliteten. Mange av tiltakene vil også bidra til å redusere andre former for forurensning. Det er viktig å fortsette å jobbe aktivt for å finne og gjennomføre gode tiltak for å redusere forurensning i Lørenskog.

1.3.7    Fremmede uønskede arter

Vi sprer stadig flere arter til nye steder i verden, alt fra dyr og planter til sykdommer. Dersom disse artene etablerer seg, kan det ha store negative konsekvenser for stedegne arter og økosystemer. De fleste fremmede arter er ikke skadelige, men hundrevis påvirker naturmangfoldet vårt negativt (IPBES, 2023). Mange av de fremmede artene har egenskaper som gjør at de utkonkurrerer stedegne arter, de har med seg sykdommer eller endrer forholdene slik at leveområdene ikke egner seg like godt lenger.

Antallet fremmede arter som kommer til Norge øker (Artsdatabanken, 2023b). I tillegg til alle artene som allerede finnes i Norge, er det mer enn 500 dørstokkarter som vi regner med vil etablere seg innen 50 år. For mange av dørstokkartene er klimaet i Norge en begrensende faktor. Men med klimaendringene vil flere arter etter hvert klare å etablere seg.

I Lørenskog er det registrert over 100 ulike fremmede arter (Artsdatabanken, 2023a). For å hindre ytterligere spredning og etablering av uønskede fremmede arter i kommunen, er det viktig å ha tiltak under både planlegging og gjennomføring av prosjekter. Vi har en egen handlingsplan for bekjempelse av fremmede arter (PDF, 10 MB) som ble vedtatt i 2022.

1.4 Landskapsøkologi

For å stanse tapet av naturmangfold i Lørenskog må vi ha en naturvennlig arealforvaltning. For å ha en naturvennlig arealforvaltning, må vi se alle de ulike inngrepene samlet, også på tvers av kommunegrenser. Enkeltområder er viktige, men størrelsen, kvaliteten og hvordan de ulike områdene henger sammen med andre områder i landskapet, er vel så viktig (Miljødirektoratet, 2014; Framstad, Bryn, Dramstad, & Sverdrup-Thygeson, 2018). For å få til dette, må vi følge landskapsøkologiske prinsipper. Se noen utvalgte prinsipper i Tabell 2 under.

Tabell 2: utvalgte landskapsøkologiske prinsipper

Kilde: Miljødirektoratet (2014) og Framstad, Bryn, Dramstad, & Sverdrup-Thygeson (2018)

Landskapsøkologi er læren om hvordan utformingen av landskapet påvirker de økologiske prosessene og artene som finnes der. Landskapsøkologi inkluderer også samspillet mellom det geologiske og biologiske mangfoldet i landskapet.

1.4.1 Landskap og grønn infrastruktur

Et landskap er et lappeteppe av ulike typer arealer og områder. Fordelingen av og sammenhengen mellom de ulike områdene i landskapet er viktig for økologiske funksjoner og naturgoder, og for levekårene og spredningsevnen til arter. Landskap inneholder også flere landskapselementer, for eksempel ulik vegetasjon, skog, veier, vassdrag, boligområder og jorder.

De ulike landskapselementene har ulike funksjoner, avhengig av naturgoden eller arten du tar utgangspunkt i. Noen landskap har veldig tydelige overganger mellom forskjellige elementer, for eksempel i urbane områder. I mer naturpregede områder, kan overgangene være mer gradvise i våre øyne, men tydelig avgrenset for de artene som lever der. Hvilken størrelse, elementer og kvaliteter som gjør et område til et leveområde, en korridor eller en barriere, avhenger av økosystemet eller arten det er snakk om (Framstad, Bryn, Dramstad, & Sverdrup-Thygeson, 2018).

Generelt vil forvaltning som ivaretar store arealer, og som har som mål å sikre økologisk funksjon, også ivareta naturgodene, naturtypene og artene i området. Natur som bevares har mye bedre økologisk funksjon og kvalitet enn grønne områder vi restaurerer eller lager. I planlegging bør derfor naturen legge premisset for hvor utbygging av infrastruktur og bygninger skal skje, og ikke omvendt. Det må også settes av nok plass til å ivareta naturen under og etter bygging.

1.4.2 Fragmentering, barrierer og spredningskorridorer

Fragmentering av landskapet har stor negativ effekt på naturmangfoldet. Det reduserer kjerneområder, øker kantsonearealer og danner barrierer. Selv om ikke et område forsvinner fra et landskap, kan det bli utilgjengelig. Vi lager barrierer som veier eller ensformige arealer uten passende grønne korridorer eller økologiske vadesteiner arter kan bevege seg i (Framstad, Bryn, Dramstad, & Sverdrup-Thygeson, 2018). Barrierer gjør at mange arter mister muligheten til å bevege seg mellom viktige områder, eller de dør i forsøket. For voksne salamandere er for eksempel bilpåkjørsler den vanligste dødsårsaken. Barrierer tar også forskjellig form og har forskjellig effekt på ulike arter. Et gjerde er kanskje en effektiv barriere for oss eller for hjortevilt, men ikke for mindre dyr eller fugler.

Muligheten for å bevege seg fra et område til et annet er viktig for alt liv. Noen arter beveger seg raskt og mye, andre sjeldent og sakte. Mange arter har for eksempel spesifikke økologiske funksjonsområder de må innom gjennom året eller livet for å spise, overvintre eller pare seg. Dyr som migrerer gjennom dagen eller etter årstidene er også viktig for å flytte næring fra et område til et annet, for eksempel ved å spise ett sted og gjøre fra seg et annet sted.

Også arter som ikke beveger seg, for eksempel mange typer sopp og planter, er avhengige av å utveksle gener og spre seg til nye områder. Mange har utviklet finurlige metoder for å oppnå det. Vann og vind er vanlige spredningsmedier for pollen, sporer og frø. Men noen stedbundne arter benytter seg også av mer eller mindre frivillig samarbeid med mer mobile arter. Mange planter betaler for eksempel insekter i nektar for at de skal spre pollen fra blomst til blomst. Noen arter, for eksempel rogn, pakker frøene sine inn i fristende frukter som spises av dyr, og fraktes til nye områder ferdig gjødslet. Andre har lange krypende skudd, for eksempel markjordbær, mens noen sopper kan skyte sporene sine med rekordbrytende akselerasjoner. Løvetann er en av flere planter som har utviklet spesiallagde fallskjermer for frøene sine, slik at de kan fly langt med vinden. Mens tistler er en av de som har finurlige mothaker på utsiden av frøene som fester seg på forbipasserende.

Når arter mister muligheten til å bevege seg mellom egnede områder blir de mer sårbare for endringer i omgivelsene. Muligheten til å etablere seg nye steder vil bli stadig viktigere ettersom klimaendringene forringer noen områder og tilgjengeliggjør andre. For eksempel kryper tregrensa oppover i fjellet med varmere temperaturer. Vi må derfor ta vare på eksisterende, og legge inn nye egnede spredningskorridorer i arealforvaltningen.

1.4.3 Endringer i ulike typer natur

Alle inngrepene vi gjør, endrer landskapet relativt raskt sammenliknet med de fleste av naturens egne prosesser. Tidsskalaen vi opererer på er ofte over noen få år, men kan være helt ned til noen timer. I tillegg til de lokale inngrepene vi gjør, endres landskap over hele verden av klimaendringer og forurensning (Framstad, Bryn, Dramstad, & Sverdrup-Thygeson, 2018).

I skogen varierer landskapet med terrenget, jordsmonn og lokale klimatiske forhold som avhenger av vind, temperatur og fuktighet. Alderen på trær og andelen dødt trevirke i forskjellige tilstander, er også viktig for mangfoldet og leveområder i skogen. Tidsskalaen for endringer i skoglandskapet uten oss er på flere hundre til tusen år, med blant annet lange livsløp, skogbranner og gjengroing. De viktigste endringene vi gjør i skoglandskapet på lokalt nivå er hogst, jakt og bygging av infrastruktur. Veibygging og intensiv hogst gir også fragmentering, barrierer og kanteffekter.

Myrer og vassdrag varierer med terrenget og lokalt klima. De har enda lenger tidsskala for endring enn skogen, gjerne på flere tusen år. Bekker, elver og innsjøer vil over tid endres av flomhendelser, erosjon, sedimentering og gjengroing. De viktigste endringene vi gjør med myrer er drenering og fragmentering, nedbygging, oppdyrking og gjengroing. De vanligste endringene vi gjør med vassdragene er å tilføre næring og gjøre fysiske tilpasninger. Vi bygger infrastruktur, regulerer vannet med demninger og vannkraftanlegg, og vi retter ut elver og bekker og legger de i rør.

I kulturlandskapet og i byggesonen er inngrepene som endrer landskapet hovedsakelig styrt av oss, og tidsskalaen er sjeldent mer enn noen titalls eller hundrevis av år. Vi endrer kulturlandskapet gjennom skjøtsel, beite og brenning, noe som legger til rette for en rekke arter. Over tid har endret drift, intensivering av arealbruk, nedbygging og gjengroing i kulturlandskapet ført til at mange arealtyper er tapt og fragmentert. I byggesonen finner vi kun rester av naturområder, og mange av de er sterkt endret i størrelse og artssammensetning. Endret bruk, nedbygging, forurensning, slitasje, fjerning av store trær og innføring av nye arter har fragmentert og endret landskapet.

1.5 Naturbaserte løsninger

Naturbaserte løsninger skal løse samfunnsutfordringer ved å ta utgangspunkt i naturens prosesser og økosystemer. Ofte er det løsninger på hvordan vi skal håndtere utfordringer som følge av klimaendringer – klimatilpasning – og i Norge er disse utfordringene ofte knyttet til vann.

Det er mange definisjoner på naturbaserte løsninger. Noen definerer det som løsninger som bruker eksisterende natur eller som restaurerer natur. Andre inkluderer også løsninger som er inspirert av naturen, eller bruker natur i kombinasjon med tekniske løsninger, såkalte semi-naturlige eller hybridløsninger. Eksempler på hybridløsninger for å håndtere vann kan være vegetasjon på flate tak, eller forsenkninger i terrenget med planter (Meld. St. 26, 2022–2023). I tillegg til å fordrøye vann kan regnbed og grønne tak og vegger rense luft, øke trivsel, være støydempende og leveområder og mat for mange arter. Tekniske løsninger for å håndtere vann er for eksempel infrastruktur og konstruksjoner som rør, voller eller fordrøyingsbasseng.

Naturbaserte løsninger kan kreve større arealer enn tekniske løsninger, men er ofte rimeligere å etablere. Velfungerende løsninger vil ofte også ha lavere vedlikeholdskostnader over tid. I tillegg er naturen mer tilpasningsdyktig enn tekniske installasjoner (Naturviterne, 2023). Bevaring og restaurering av natur gir dermed mange fordeler for naturmangfold og naturgoder, og vil være økonomisk lønnsomt. Hver krone som brukes på å restaurere natur, gir ti kroner tilbake (IPBES, 2018). EU operer med en avkastning fra åtte til hele 38 ganger for hver euro investert i restaurering (Aubert, McDonald, & Scholl, 2022)

Naturbaserte løsninger er vinn-vinn ettersom det samme arealet får flere funksjoner. I tillegg til å håndtere vann, vil en naturbasert løsning også ta opp og lagre karbon, og ha positive effekter på naturmangfold, rekreasjon og friluftsliv (Meld. St. 26, 2022–2023). Blågrønne strukturer i landskapet er leveområder for mange arter, renser vannet, regulerer temperatur og gir økt trivsel. Ivaretakelse av natur, etterfulgt av restaurering, er derfor den beste måten å håndtere vann på, og gir aller flest fordeler for naturmangfold og flest naturgoder. Gjenåpning av bekker, planting av kantvegetasjon eller restaurering av våtmark og myr er eksempler på tiltak som gir naturbaserte løsninger for å håndtere vann.

I de statlige planretningslinjene for klimatilpasning står det at naturbaserte løsninger bør vurderes (Statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning, 2024). En variert og livskraftig natur er mindre sårbar, og avgjørende for en bærekraftig utvikling. Dersom naturbaserte løsninger er valgt bort, skal det begrunnes (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2023).

For å finansiere naturbaserte løsninger er det mulig å søke støtte fra blant annet staten eller organisasjoner utenfor Norge. Kommunen kan også finansiere naturbaserte løsninger gjennom gebyrer. Et forslag fra kommunesektorens interesseorganisasjon (KS) er å skille ut et gebyr til finansiering av naturbaserte løsninger fra vann- og avløpsgebyret. I tillegg kan kommunen vurdere en øremerket miljøavgift som synliggjør kostnadene ved overløp og kloakkforurensning av vassdrag. Miljøavgiften kan da brukes til oppgradering av avløpsnettet og renseverk (Simensen, et al., 2022).