-Det beste med å jobbe i hukommelsesteamet er at jeg har frihet til å tilpasse innholdet til de jeg skal hjelpe, sier Wenche Berg, spesialhjelpepleier i hukommelsesteamet. Hun mener at noe av det viktigste er at det er lett å få kontakt med teamet - det er lite byråkrati.
-Det er mange som tar kontakt med oss på et veldig tidlig tidspunkt. De har kanskje gått med en gnagende usikkerhet lenge. Ofte kan det være pårørende som søker opp «demens» på kommunens nettside, og vi blir derfor første instans som de lufter sin bekymring for. Det er ikke nødvendig med vedtak eller diagnose for å snakke med oss.
Beintøft for både mor og datter
Berit var i begynnelsen av 60-årene da hun fikk demensdiagnosen. Det var en stor livskrise både for henne og for hennes datter, som var i etableringsfasen.
- Selv om mamma har mistet veldig mye, er hun en klok og reflektert dame fortsatt. Hun vet så altfor godt hvor dette bærer, dessverre. Hun kjenner hele tiden på det hun ikke mestrer, og begynte dermed å kompensere tidlig ved blant annet å skrive notater for alle avtaler og tanker hun måtte følge opp. Hun er livredd for å miste en avtale, glemme noe eller skuffe noen og er derfor «på vakt» hele tiden. Det blir kaos i både i lappesystemet og i hodet hennes, og da begynner hun å ringe rundt, forteller datteren.
Det å være pårørende til en person med demens oppleves som en uendelig rekke med brannslukking, og en følelse av å hele tiden være for seint ute. Utviklingen har gått så fort, så når endelig et tilbud har vært på plass, trenger moren allerede mer hjelp. Den tunge børen som pårørende har gjort oppfølgingen fra hukommelsesteamet veldig kjærkommen.
Berit ville gjerne strikke et babyteppe, slik hun hadde gjort til det første barnebarnet.
Farid Dino Omer / Lørenskog kommune
Systematisk oppfølging med fast kontaktperson
Hukommelsesteamet i Lørenskog har utviklet tilbudet «systematisk oppfølging etter demensdiagnose”. Innbyggere som ønsker oppfølging får en fast kontaktperson. De fleste takker ja til samtaler hver tredje måned, men noen ønsker sjeldnere og andre ønsker oftere. I de vanskeligste periodene har Berit hatt besøk av sin kontaktperson, Wenche, hver uke. Det å etablere en god relasjon og tillit er viktigere enn alt annet.
- Jeg er hos Berit 60-90 minutter. Vi prater sammen. Det handler mest om hvordan hun har det, og hva hun bekymrer seg for. Vi kan ikke gjøre noe med selve sykdommen, men jeg kan trygge henne på at vi skal være der for henne hele veien, forteller Wenche.
-Wenche har vært en utrolig god samtalepartner for meg som pårørende, sier datteren. Hun hjelper oss å være i forkant, navigere i systemet og forteller oss hvilke muligheter som finnes. Hun spiller meg som pårørende god. Spesielt har mamma i perioder hatt det veldig tøft om morgenen, og det har vært veldig tungt å starte dagen med disse fortvilte telefonsamtalene, forteller datteren.
-Da har Wenche sagt: «send meg en tekstmelding, så ringer jeg henne!».
Fleksibilitet og samarbeid
Leder av hukommelsesteamet, Kjersti Garhovd-Skar, opplever at et godt samarbeid med faste møteplasser på tvers i kommunen er helt avgjørende for å sy sammen et tilrettelagt tilbud til den enkelte. Hukommelsesteamet har flere faste møteplasser og tett samarbeid med både tjenester i hjemmet, samhandling og forvaltningskontoret og dagsentrene. I tillegg til disse faste møtene er det daglig samtaler på telefonen på tvers av enhetene i kommunen. Fastlegene og hukommelsesklinikken ved både Ahus og Ullevål kjenner godt til hukommelsesteamet, og henviser pasienter som samtykker til videre oppfølging av hukommelsesteamet. På den måten opplever innbyggerne en sammenhengende oppfølging.
Tilrettelegge for de gode øyeblikkene
Selv om morens sykdom utvikler seg, kan man tilrettelegge for at Berit får oppleve gode øyeblikk.
-Det er fantastisk hvordan Wenche har sett mamma som person og medmenneske. Hvem mamma er bak sykdommen. Hun klarer å få fram alt som fortsatt fungerer bra, og alt mamma kan få til. Hun kommer liksom hit med blanke ark, og lar det som er viktig for mamma styre, sier datteren.
-Berit var for eksempel veldig opptatt av å kunne strikke et babyteppe til et nytt barnebarn som var på vei – slik hun gjorde til det første barnebarnet. Både hukommelsesteamet, hjemmesykepleien og dagsenteret engasjerte seg i dette “prosjektet” – som var så viktig for Berit, forteller Wenche.
-Det beste har vært dagaktivitetstilbudet «Ut på tur», for en fast gruppe med spreke personer med tidlig demens. Selv om hun i større grad glemmer hva de har gjort og hvor de har vært, så gir disse dagene mamma en skikkelig god følelse, og det klarer hun å formidle til oss rundt, forteller datteren.
Hukommelsesteamet har hjulpet datteren til å forstå hvordan alle kan tilrettelegge for at moren skal oppleve de gode øyeblikkene. Det handler mye om å redusere antall valg eller hjelpe henne med forberedelsene, og lede henne direkte inn i den situasjonen eller aktiviteten som er betydningsfull. Da kan hun for eksempel være den nære og gode bestemoren hun ønsker å være. Hun koser og tuller og er nær og god og leken med sitt tre måneder gamle barnebarn, eller hun kan krype opp i sengen og lese en bok for seksåringen. Med ham i armkroken har hun ikke demens. Da er hun bare mormor.